The Wombats – «Oh! The Ocean»
(AWAL, 2025)
Tross tankevekkende tekster, formidler Liverpools trivelige trio budskapet atter en gang med fine harmonier.
Tre år etter «Fix Yourself, Not The World» er Liverpool-bandet The Wombats tilbake med sitt sjette album, «Oh! The Ocean». Med Matthew Murphy som vokalist, den norske bassisten Tord Øverland-Knudsen og Dan Haggis på trommer, har bandet skapt seg et rimelig fengende lydbilde som har sjarmert publikum verden over. Man kan nok argumentere for at denne typen musikk er blitt laget før; på 90-tallet, for eksempel. Likevel mister den «underliggende anklagen» sin effekt når Matthew Murphy, som veksler mellom gitar, keyboard og vokal, kombinerer sitt særegne uttrykk med Knudsens livlige basslinjer og Haggis’ presise trommespill. Det handler ikke bare om britpop– og indie-sjangeren, men om stemningen The Wombats skaper sammen.
«Oh! The Ocean» ble spilt inn i Echo Park i Los Angeles i fjor sommer hvor bandet tilbrakte noen intense uker i studio med den etter hvert så mye omtalte produsenten John Congleton. Skiva tar en avstikker fra de mer synth-pregete formatene og inn i et varmere, mer organisk landskap. Her blandes finfin indiepop med både lett rock, litt fuzz-drevet sci-fi-lyd og bluesa undertoner. Dessuten krydrer små elementer av disco og funk deler av lydbildet. Før innspillingsprosessen hadde bandet med seg hele femti låtskisser til studioet, hvor de deretter jobbet tett med Congleton for å finpusse og strippe materialet ned til det endelige albumets omfang. De kunne gjerne ha barbert enda litt mer, men det får gå.
Åpningslåta «Sorry I’m Late, I Didn’t Want To Come» er fin falsett-pop som beskriver Murphys kamp mot sosial angst. «Can’t Say No» har et nostalgisk drag hvor drømmer og eventyr lokker selv om man heller burde sette grenser. The Wombats øker tempoet, og melodien og driven i låta «Blood On The Hospital Floor» er designet for 90-tallets indiepop-scene. Dette er en liten lykkepille for folk som likte Supergrass og The Boo Radleys i sin tid. Deler av skiva sklir lettere ubemerket gjennom øregangene uten videre motstand, og selv om tidligere supermodell, Kate Moss, namedroppes, må vi egentlig til den lekne singelen med det mer alvorlige budskapet «My Head Is Not My Friend» for å få opp farta igjen. Bandet klarer for så vidt å opprettholde et visst driv med «I Love America And She Hates Me» og «The World’s Not Out To Get Me, I Am» også, men det er nok de to aller siste låtene som topper det hele på hver sin måte. Først «Swerve (101)» som nesten virker som en hybrid av Lordes «Royals» og Kaizer Orchestras «Hjerteknuser», samt meget behagelige «Lobster». Denne låta er en perfekt avslutning med 70-tallsaktige sommervibber.
På «Oh! The Ocean» finner vi tolv spor som utforsker ulike mentale tilstander og musikalske landskaper. Tittelen på albumet skal være inspirert frontfigur Murphys personlige opplevelse under en familieferie hvor han skuet utover havet med en sterk følelse av tilstedeværelse. Dette var visstnok en kontrast til hvordan han ofte tidligere hadde vært fanget i egne tanker. Øyeblikket fikk ham til å tenke over hvor mye han hadde latt passere uten å virkelig legge merke til det. Gjennom «Oh! The Ocean» viser The Wombats fortsatt sin evne til å skape trivelig indiepop som kombinerer dypere refleksjoner med et jevnt over oppstemt lydbilde.
