Fortsatt våkne

Bandet fra New York har kommet med noen episke utgivelser opp igjennom årene, og kanskje særlig på 90-tallet og frem til «Black Clouds & Silver Linings» i 2009. Dream Theater etablerte seg tidlig i karrieren som et flinkisband. Særdeles gode musikere med faglig bakgrunn trenger ikke være en suksessformel, men bandet har klart å lage en god miks mellom det intrikate og det imøtekommende. Nytt av året er at trommis Mike Mangini (også Annihilator, Extreme) er blitt erstattet av medgrunnlegger Mike Portnoy, som har returnert etter fire studioalbum ute i kulden. Av de fleste med innsikt, er Portnoy regnet som særdeles habil trommis, og han var tydelig retningsgivende for bandets sound. Kanskje er det nettopp derfor mye av «Parasomnia» minner om både «Systematic Chaos» og «Black Clouds & Silver Linings», som var Portnoys siste bidrag før eksilperioden.

Uten unntak krever en Dream Theater-utgivelse sin tid å enten få under huden, eller ikke i det hele tatt. Derfor må en anmeldelse rett etter release anses som et førsteinntrykk selv om denne anmelderen har spilt albumet fem ganger og lyttet intenst etter meninger og sjel i musikken. Albumet handler om søvn, mareritt og den slags, uten å være en temaplate. «Parasomnia» inneholder en del musikalske referanser til nevnte «Systematic Chaos» og «Black Clouds & Silver Linings», som Dream Theater-fansen ganske sikkert snapper opp underveis. Noen er nok planlagte, og noen er sannsynligvis bare resultater av å ha gitt ut 16 album i samme sjanger. 

Vi har allerede fått stifte kjennskap med singlene «Night Terror», «A Broken Man» og «Midnight Messiah» i forkant av albumet. Førstnevntes ti minutters tempofest forteller at Mike Portnoy fremdeles har retningssans bak trommesettet, og har holdt oss på pinebenken i forhold til den endelige utgivelsen av «Parasomnia». «Deep Asleep» er råtøff og spekket med tunge tematiske riff som bandet har lyktes så godt med tidligere, som eksempelvis på låter som drøye tjue år gamle «This Dying Soul» og «As I Am».

«Bend The Clock» begynner på et vis man muligens frykter litt; nemlig at dette skal være en platt sviske av en låt. Heldigvis styrer de unna fallgruvene, og serverer heller en glimrende melodisk låt. Her er det passelig med nedtonede riff og soloer, men likevel med god punch. Mon tro om ikke gitarist John Petrucci her helt bevisst gir gitarmenigheten en spiselig vanskelighetsgrad, for normalt sett er det lite realistisk å spille en hel Dream Theater-låt selv, uten å møte såpass med kvist at det koster både tårer, strenger og tenners gnissel. 

Låta fader ut til starten på albumets store epos, den nesten tjue minutter lange «The Shadow Man Incident». Som på enda lengre «Illumination Theory» fra 2013, bølger låta nødvendigvis over store havområder. Det skal noe til å ha en rød tråd gjennom såpass mange noter. Dog er dette for en kort joik å regne sammenliknet med en annen eldre sak «Six Degrees Of Inner Turbulense», der Dream Theater prøvde å holde seg under de magiske tjue minuttene, men endte opp med en låt som varte dobbelt så lenge; altså en hel albumlengde. Sånn kan det gå. «The Shadow Man Incident» er uansett en bra langlåt, med alt man forventer fra både sjanger og musikantene.

Om «Parasomnia» står igjen som en tungvekter i katalogen til bandet får tiden vise, men at den er av det bedre som har kommet siden 2007 er helt klart. Sånn sett må vi konkludere med at Mike Portnoys tilbakekomst har slått heldig ut. Vi mener dette står seg til en solid åtter på skalaen rent samtidsmusikkmessig. Dream Theater kan sine saker, og noen av låtene går rett inn på en lang «best of»-liste. Guff opp til 8 dere også, for her er det absolutt flere ting å like.