Varm visepop

Populærmusikk er så mangt, men hvor er egentlig den perfekte popen blitt av? I et virvar av kommersielle sjangertangeringer som ender med pop, er muligens det rette svaret at tradisjonell popmusikk er en form for hverdagspoesi i pop-format. Det er det Kristian Kaupang serverer her. Larvik-mannen har nemlig snekret sammen et album som både er ettertenksomt, underfundig, behagelig og svært melodiøst. Livets viderverdigheter med veivalg, det antatt skjebnebestemte, muligheter, eller mangel på nettopp slike, skildres gjennom subtile historier og snille harmonier på hans nyeste album, «Siste Sjanse». Albumet, som av Kaupang selv omtales som en tonesatt midtlivskrise, beskriver ulike karakterer, sannsynligvis er de fleste fasetter av artisten selv, som navigerer i et nyansert landskap av tvil, erindringer og håp. Musikerkompisen Rune Berg, fra bandene The Margarets og Number Seven Deli, har lagt ved noen ord i designpakka, der han omtaler fortellingenes skikkelser som mennesker som undrer seg over hvordan de har endt opp der de er, men som fortsatt har pågangsmot nok til å håndtere livet.

Kaupang er på ingen måte noen novise i musikerfaget, men de tidligere utgivelsene er ikke så altfor gamle heller. De seneste årene har skivene kommet relativt tett. Debutalbumet «Nærmere» kom i 2018, etterfulgt av «I Morra Kjører Du Forbi», mens «Sorry, Tom» kom for tre år siden. Siden den gang har Kaupang etablert seg som en god stemme innen norsk visepop. Det er muligens litt farlig å kategorisere sjangeren han kan relateres til, men siden det her finnes ulike musikalske innslag, kan nok «Siste Sjanse» betraktes som en form for alternativt folkelig, men særdeles pop-vennlig singer-songwriter-stil. Vi kaller det visepop. Den kreative bakgrunnen synes å komme til uttrykk i både tekst og musikk, for Kaupang er god til å male musikalske bilder med stemninger og detaljer som om de er korte filmsekvenser. Og har man visuell kunst og design med seg i verktøykassa, gjør man selvfølgelig coverarten selv; en pen innpakning for en 180 grams vinylplate.

Albumet starter med den fine tittellåta, som både virker vemodig og optimistisk på samme tid. Denne avløses av nesten enda finere «Du Er En Annen Nå». Her fornemmes betraktinger om livsendring, men fjernes ideen om å bruke nostalgiske briller når man er kommet midt i livet, kan denne låta, ute av kontekst, også framstå som såpass universell at den gjelder de fleste aldersgrupper. I hvert fall om man har levd en del tiår på kloden. «Ophelia» er en låt som man må trekke litt på smilebåndet av når man hører på teksten og ser for seg situasjonen utenfor den gamle puben ved SAS-hotellet i Oslo. I løpet av albumets tolv spor finnes sågar noen små, instrumentale innslag som «Celine & Jesse» og «Tema fra ‘Morildminner», så kan detektiven i deg forsøke å finne ut hva dette egentlig er.

En annen av disse mange iørefallende låtene er singelen «Beautiful Girls». Dette er en brillefin duett med Pål Angelskår fra Minor Majority. Låtas tematikk om deltakelse på klassegjenforening, hvor fortidens minner og nåtidens realiteter veves sammen, er tosidig. Både låtskriver Kaupang og Angelskår har reflektert over hvordan en gjenforening med gamle klassekamerater kan vekke spørsmål om hvorvidt det er den man er blitt som avgjør om kvelden blir bra, eller om man ufrivillig trekkes tilbake til gamle roller og mønstre. Tittelen er en referanse til 90-tallsfilmen «Beautiful Girls» som både Kaupang og Angelskår har et forhold til. Kanskje var det også de subtile linjene om å danse som R.E.M.s Michael Stipe, med et lite lyrisk hint til «Losing My Religion», som trigget Angelskår litt ekstra da forspørselen om å bidra på låta kom? Han synger meget bra som vanlig, og mye bedre enn Michael Stipe danser.

Den sjangeroverskridende «Død major» har flere lag fra pop til prog. Her er det musikalske 70- og 80-tallsreferanser, hvor Kaupangs inspirasjonskilder fra oppveksten, Pink Floyd, Dire Straits og De Lillos, har vært medvirkende til å forme lydbildet. Om man utvider låtas partier ytterligere, kan gjerne assosiasjoner til Steely Dan og Teenage Fanclub også trekkes. Som populærkulturell sjel er Kaupang opptatt av filmens verden, noe som jevnt over gjenspeiles på skiva. En annen viktig inspirasjonskilde i låtskriverprosessen var visstnok amerikanske Dan Fogelbergs single «Same Old Lang Syne» fra 1980. Fra Kaupangs ståsted, oppleves denne som ren fortellerkunst, der både melodi og instrumentering forsterker beretningen. Med unntak av avslutningslåta «Eftanglandet», som Kaupang brukte femten år på å bli helt fornøyd med, er alle låter nyskrevne. «Eftanglandet» har lune folketoner som skaper en godfølelse mange i Norge vil kjenne igjen. Låta handler om røtter og tilhørighet, både som geografisk sted og følelsesmessig tilknytning. «Eftanglandet» tematiserer hjemkomst og forsoning. Inspirasjonen stammer fra artistens oppvekst hvor man kunne skue utover Kaupangkilen og Viksfjord, og for en yngre Kristian; mot «mytiske» Eftang.

«Siste sjanse» er produsert og mikset av Edvard Tronstad, som også spiller gitar og synth, og mastret av George Tanderø. I tillegg har flere andre musikere bidratt. Anders Buaas har lekt med flere strenger og Bendik Brænne har igjen traktert saksofonen på behagelig vis. Irene Tillungs trekkspill høres godt på de nesten folkeeventyraktige partiene, Kristoffer Kjelling er med på bass og gitar, Sigurd Steinkopf på trommer og perkusjon, Thomas Nordvik på trompet, samt at Terese Vangstad og Kaupangs søster, Hedda Marie, korer veldig pent. Kristian Kaupang har en tilnærmet perfekt visepop-stemme, og står selv bak all tekst, musikk og arrangementer i tillegg til å spille piano/el-piano, synth og gitar. Kaupang synliggjør sitt univers, der skjæringspunktet mellom fortid og framtid byr på refleksjon og mulighetsrom. Skiva bør høres i sin helhet. Da oppfatter man sammenhengene mellom finurlige illustrasjoner av oppsamlete minner og livets uunngåelige forandringer. Det er til og med mulig å fundere litt på hvordan handlinger påvirker egne liv. Slike iscenesettinger er ikke alltid lett å forstå. I retrospekt derimot…

Foto: Stig N. Andersen