Poppete potpurri

Når man er amerikaner og er døpt Garrett Clark Borns, er det sikkert lurt å finne seg et mer spennende pseudonym når man søker å bli stjerne på den musikalske artisthimmelen. Så hvorfor ikke gjøre en vri av etternavnet og se om det dansk-norske alfabetet kan bidra litt? Joda, vi har den særegne Ø-en, og vips, der var Børns født. 33-åringen fra Michigan har selvsagt vært på planeten en stund, også som artist. Børns albumdebuterte for ti år siden med «Dopamine», og fulgte opp med «Blue Madonna» tre år senere. Etter dette har denne elektropop-inspirerte multiinstrumentalisten samarbeidet og turnert med Charli XCX og Halsey i den ene enden av musikkskalaen og The Lumineers og Lana del Rey i den andre, før han altså fant ut at 2025 var året for å slippe sitt tredje studioalbum, «Honeybee».

Samarbeidspartnerne gir en pekepinn på at Børns gjerne kan favne bredt, om han vil, og med sin relativt myke pop-stemme, kaster han seg uti et hav av referanser. Ikke nødvendigvis låtmessig, men stilmessig. For her er cluet med Børns; han kan høres ut som Jamiroquai, Mika eller Freddie Mercury, for den saks skyld. Ved sistnevnte slår naturlig nok tankene om Queen også inn, som på tittelsporet. Allerede innledningsvis popper det opp flere assosiasjoner. Her er det som om harmoniene til Elton John og The Beatles toppes med ELO-strøssel fra en av godteposene til Jeff Lynne. Denne skiva, som kun inneholder sju låter, fortsetter litt i ELO-sporet med «Blue Corvette», som igjen blandes med lette 60- og 70-talls teatermusikalske takter samt et Stevie Wonder-aktig vokalforsøk. Det er sannsynligvis ikke bevisst, men tidvis høres det ut som Børns integrerer andre artisters egenskaper i stemmeregisteret. Så kommer singelen «Grateful For», og dette er en deilig 70-tallspreget poplåt med elegante easy listening-blåsere og en Albert Hammond-feeling som er særdeles vrien å overse.

Med «Breakfast Of Bohemians» bryter Børns mønsteret, og klasker til med latinsk jazz, og som om ikke det er nok, virker det nesten som han har dunket inn noen takter av temaet til TV-serien «Sex And The City» i miksen med improviserte blåsere, en tilsynelatende marimba, og øvrig perkusjon etter innfallsmetoden. På en måte er det litt friskt, på den annen side litt HÆ? Særlig når påfølgende låt «Taylor» høres ut som en Freddie Mercury-wannabe som flørter med kassegitaren til Øystein Sunde. Børns henter seg inn igjen med «Back To The Way We Was», og det kler ham vesentlig bedre å lage lett pop-dreven musikk i mid-tempo. Denne låta funker svært godt på radio og på biltur en solskinnssøndag. Helt til slutt virker det som at Børns forsøker å gå Lana Del Rey i næringa med «Letting Myself Go». Det klarer han ikke helt, men låta er uansett en helt grei avslutning på et nokså underlig, drømmende og passe pusete pop-potpurri.

Det er egentlig lettere å trekke paralleller til eldre artister enn samtidens ungdommelige galleri, så inntrykket er at Børns har en forkjærlighet for stemningsfulle lydbilder med nostalgiske ideer. Dog gir samarbeidene med Lana Del Rey og Zella Day på henholdsvis «God Save Our Young Blood» og «Electric Love» greie indikasjoner på sfæren Børns liker å operere i. Med et bohem-estetisk og svevende pop-univers klarer han nok en gang å trylle fram noen fløyelsaktige falsettoner som passer pent inn i det elektroniske landskapet der doser av artsy kammerpop også sniker seg inn. «Honeybee» kombinerer den lekne energien fra tidligere utgivelser med en kose-eksperimentell letthet, men det er noen humper her og der som gjør skiva stilmessig forvirrende. Like fullt er det noen ordentlige topper her selv om resten er i overkant kreativt sukret.