Mye meditasjon

Den engelske trioen Saint Etienne er ute med sitt 12. album «The Night», tre år etter strålende «I’ve Been Trying To Tell You». Deres særegne musikalske signatur har tatt dem gjennom tre tiår med en unik blanding av britisk 60-tallspop, 90-talls indie-dance og ambient-aktige klubblyder.  Selv om bandet delvis har skiftet ham gjennom årenes løp, har de alltid hatt en tydelig identitet, og på albumene fra 2005 og til nå har de gjerne eksperimentert såpass mye med lydmessige kunstformer at de ikke bare har vist seg å være drømmende, men også uforutsigbare. «The Night» er et åpenbart eksempel på konseptuell tilnærming der nattstemning og atmosfæriske lyder utforskes.

«The Night» virker å være en videreutvikling av bandets stil, men om dette er den rette veien å gå, er jeg litt usikker på. Selve stilen er for så vidt grei, og Saint Etienne fortsetter de drømmende tonene som preget forrige album, «I’ve Been Trying To Tell You». I så måte synes stemningen på «The Night» å være forlengelse av forgjengeren, men det som muligens skiller denne utgivelsen mest fra tidligere, er beslutningen om å lage et album uten bruk av samples. I stedet har de skapt originale komposisjoner som drar oss inn i et meditativt landskap fylt med naturlyder i kombinasjon med vokalist Sarah Cracknells spoken word. Musikken er laget for å skape en rolig, tidvis eterisk følelse, hvor man kan la tankene fare. Likevel er det en del som skurrer.

Albumtittelen, «The Night», refererer til den intime og introspektive stemningen som preger verkets fjorten spor. Dette er i utgangspunktet musikk som er ment å bli lyttet til med lukkete øyne, der man kan la seg sveve bort i en drømmeaktig tilstand i grensesnittet mellom våkenhet og søvn, med langsomme lydtepper og fravær rytmisk framdrift. Alt dette er helt fint, men innimellom forekommer det inkorporerte lyder som bryter for mye med det ambiente landskapet. Og det som da skal stimulere følelsen av nærmest å flyte mellom drøm og virkelighet, blir noen ganger avbrutt av altfor mye kalkulert pling-plong. I prinsippet bør man anerkjenne Bob Stanleys og Pete Wiggs’ genialitet, men samtidig må det være lov å erkjenne at musikken på «The Night» kjennes som en sterk motsats til det som Saint Etienne en gang i tiden formidlet. Og i likhet med forrige album har komponist og produsent Augustin Bousfield igjen vært med i studioet, men denne gangen virker ikke resultatet å være like filmatisk elegant som tidligere.   

Selv om låtene «Nightingale», «Half Light» og «Preflyte» bra nok, er det ikke så hensiktsmessig å gjøre en dypere gjennomgang av alle låtene fordi dette albumet bare bør lyttes inn som en helhet. Forutsetningen er at man har nok ro i kroppen. For dem som virkelig savner den noe mer pop-typiske Saint Etienne-lyden, kan heller bonussporet til «Half Light»-singelen, «Daydream», være et alternativ som et konkret avbrekk fra den rimelig udefinerbare svevesfæren på selve albumet. Den låta går ikke nødvendigvis fort, men den er heller ikke en meditasjonslåt. Dessuten er den veldig fin.

Saint Etienne har alltid vært et band som verdsetter spesielle elementer i sitt lydbilde, og selv om denne nye skiva kan virke som svært saktegående, er det ganske høy kvalitet på det londonerne holder på med nå også. «The Night» er et album som inviterer deg til å stoppe opp for å lytte og oppleve musikk på en mer meditativ måte. For noen vil albumet være saliggjørende om det gis en sjanse, mens for andre kan dette være en tålmodighetsprøve.