Prog-paragrafer

Vokalist og gitarist Mikael Åkerfeldt er egenrådig, og svenske Opeth sine album kommer fra hans ideer. Ofte er albumene ferdigskrevne og spilt inn som demoer før resten av bandet i det hele tatt får muligheter til å mene noe om sakene. Kanskje er det nettopp derfor han er eneste gjenværende originalmedlem siden Opeth ga ut «Orchid» i 1995. På «The Last Will And Testament», som er “an explosion of ideas» ifølge Åkerfeldt, er trommeslager Martin «Axe» Axenrot blitt erstattet med finske Waltteri Väyrynen. Dette er en profesjonell studiotrommis for band på jakt etter en rytmebringer. Med bidrag for band som Paradise Lost, Bodom After Midnight og Bloodbath, er han allerede blitt en erfaren figur i det tyngre segmentet.

Tilbake til selve albumet. Denne gangen er det TV-serien Succession som ga Åkerfeldt inspirasjonen til å skrive en slags temaplate av tilsvarende karakter. Det vil si et konseptalbum hvor vi får servert historien til en lignende familie, og hvor sju av de åtte låtene er inndelt i paragrafer; altså benevnt med §-tegnet foran spornumrene. Hver av disse låtene er en del av opplesningen fra avdødes testamente som beskriver ringvirkningene dette har på de arvende, samt de underliggende historiene. «Still Life» fra 1999 var sist gang Opeth brynet seg på en temaplate, så noen vil nok hevde at dette var på høy tid. Musikalsk har bandet befunnet seg i et mørkt og progga 70-tallslandskap siden 2014, der stilskiftet fra tyngre metal var påfallende, og delvis opprivende for veldig mange fans. Åkerfeldt har blant annet tatt mer og mer avstand fra sin velkjente growling, som åpenbart ikke har passet så bra med prog-rocken de har traktert i det siste. Like fullt har han, ut av det blå, funnet inspirasjonen til å gjenoppta denne sangteknikken igjen sporadisk på «The Last Will And Testament». Ikke for det, han har growlet flittig på konserter på låter som fansen ikke kan klare seg uten live, så han har ikke vært helt ute av det heller.

Låtene på «The Last Will And Testament» presenteres altså som paragrafer, og innholdet er langt mer forståelig enn klasseromsundervisningen i rettslære, om du skulle ha streifet innom faget. Musikalsk fremstår denne utgivelsen som spennende, da Opeth søker seg tilbake til «Watershed»-skiva fra 2008, men samtidig viderefører de ganske mange elementer fra det dype 70-tallsprog-hullet. Vi får sågar fløytespill underveis her, noe som i utgangspunktet er like lite forenelig med growling som majones er med syltetøy. Men det funker, i den forstand at albumet kan ses under ett. Noen av låtene har monologer i seg, og det er ingen ringere enn landsmannen og Europes Joey Tempest, samt prog-sjefen i Jethro Tull, Ian Anderson, som snakker. Hvis vi ser helt bort i fra historien som fortelles, og kun fokuserer på det musikalske, er det noen låter som stiller sterkere enn andre. De klare referansene til «Watershed» er forfriskende tunge, etter årevis med prog-utgivelser. Likevel har de dypere prog-elementene sin misjon i forhold til sammensmelting av gammelt og nytt lydbilde. «§7» mikser flere av Åkerfeldt sine musikalske ideer fra tidligere, blant annet fra «Storm Corrosion»-albumet han laget med Steven Wilson.

Albumet åpner imidlertid med «§1», som er full av riff fra både gitarist Fredrik Åkesson og keyboardist Joakim Svalberg. Begge har flust med intrikate bidrag på albumet ellers også. Etter en typisk variert og litt vinglete Opeth-låt «§2», kommer ikke overraskende «§3», som plukker opp noen av fortreffelighetene fra «Pale Communion»-albumet og «Watershed» sitt «The Lotus Eater»-spor. Sistnevntes lydbilde og struktur finner vi også i «§4» og «§5» for dem som liker det småkaotisk og røft. Når det er sagt, så blir aldri «The Last Will And Testament» blytungt. Opeth kunne nok mikset dette mye tyngre, hvis de ville; med mindre ambient romklang, og litt mindre plass til Svalberg sine keyboardriff, som her tidvis drukner gitarene i ekstravagant tangentføring.

«The Last Will And Testament» avsluttes av noe annet enn en paragraf. Med «A Story Never Told» spiller Åkerfeldt på sine melodiske styrker. Denne låta er det nærmeste vi kommer en «klinelåt» på utgivelsen. Det er lett å bli historieløs etter nesten tjue år med annet musikalsk uttrykk, og fristelsen til å skru opp volumet uforsvarlig mye er absolutt til stede. For dette er det beste vi har hørt fra Opeth på 16 lange år. Om vi dog sammenligner «The Last Will And Testament» med monumentale skiver som allerede nevnte «Watershed» og «Ghost Reveries», er det nok enkelte ting å pirke på. Særlig at det er for mange ideer som skal ut på én gang fra det geniale musikkhodet til Åkerfeldt. Samtidig kan man argumentere for at dette muligens er så bra som det blir anno 2024, med hans mange og rare musikalske inspirasjoner. Vi lander på en solid åtter, så får vi se om ettertiden vil påkreve et høyere volumnivå, for her er det virkelig ingen rett vei til mål.