Wilco – «Cruel Country»
(dBpm)
Når Jeff Tweedy går inn i produksjonslokalene, materialiserer resultatene seg fort og låtene blir som oftest mange. Wilcos siste album er kvalitetsmessig oppløftende som vanlig, og fundamentet er selvsagt tuftet på amerikansk folkrock formidlet av en glitrende leder og hans eminente band.
Chicago-bandet Wilcos studioalbum «Cruel Country» er nummer 12 i rekken, inneholder 21 låter, utgis (naturlig nok) som dobbeltalbum, og kan tolkes dualistisk. At tallet 2 går igjen en del ganger her, er sannsynligvis litt tilfeldig, men at Jeff Tweedy er ekstremt produktiv og at lydbildet er passe gjenkjennelig uansett innpakning og ingredienser, er like fullt rimelig forutsigbart. «Cruel Country» kan dog ses i lys av to forhold. På den ene siden er «country» et land, eller rettere sagt i USAs tilfelle: en nasjon, og på den andre siden er dette åpenbart en utbredt amerikansk musikksjanger.
Og selv om det egentlig ikke er noe som overrasker, er det heller ingenting som forringer denne relativt lange countryveien av en folkrockskive, innspilt i bandets eget studio, The Loft. For det er nettopp det som er greia her; låtskriverhjernen Jeff Tweedy skjeler tilbake til røttene. Dette er kanskje ikke like «country-rockete» som i Uncle Tupelo-tiden, men snarere litt snillere i stilen og minner mer om Wilco-debuten «A.M.» fra 1995. For her er det typiske country-elementer som banjoer og slide-/steelgitarer solid integrert i, til tider, alvorstunge låter med gode harmonier.
Premissene for videre lesning og lytting, er enten å være åpen for at folkrocken her har en del country-twang i flekkene, eller kjenne delvis eller ganske godt til Wilcos reise, og like den. Fra debutalbumet via det strålende trekløveret «Being There», ut-i-sola-poprockalbumet «Summerteeth, den ellevilt smarte indierocken på «Yankee Hotel Foxtrot», og derfra inn et vilt og herlig landskap ispedd alle ingredienser av psykedelisk pop, alternativ rock og country/roots. Jeff Tweedys hese, men, paradoksalt nok, klangfulle vokal kjennetegner Wilcos lydbilde selv om bandet har gått i mange ulike retninger.
Å gå gjennom alle de 21 låtene her, blir uansett tøysete. Selv et utplukk kan virke overveldende, så den enkleste oppfordringen, er at man bare setter på plata og lytter seg gjennom den. Men hvem har vel tid til det? Jo, de som faktisk er interesserte i å finne litt gull selv om ikke alt som glimrer nødvendigvis er det til enhver tid.
Singelen «Falling Apart (Right Now)» og «A Lifetime to Find» er passe hurtiggående countrylåter i klassisk stil. Med mindre man er skikkelig country-fantast, er det nok mer spennende å utforske resten av plata. Har man hang til americana/roots-rock som eksempelvis tidlig The Jayhawks og Ryan Adams, og ikke er sånn ordentlig country-frelst, kan «Hearts Hard To Find», «Sad Kind Of Way» og «Hints» lyttes inn, og liker du å spise taco til Calexico, klarer du sikkert noen quesadillas til «Mystery Binds» og «The Empty Condor». Særlig sistnevnte snirkler seg også noe inn i Calexicos «Para».
Låtene «Tired Of Taking It Out On You» og, ironisk nok, «Country Song Upside-Down» kunne vært utgitt på ethvert Wilco-album uavhengig av hvilken musikalsk innfallsvinkel de hadde valgt. For egen del er «Bird Without A Tail / Base Of My Skull» et nydelig høydepunkt. Gitarene som går fra en anelse Jonathan Wilson og gradvis leder inn i et slags Crosby Stills Nash-terreng, er veldig behagelige for øregangene. Liker du denne, kan det tenkes at «bare» fem minutter virker for kort selv om det faktisk er ytterligere tjue til som krever oppmerksomhet.
Tittelsporet «Cruel Country» forteller om å være glad i hjemlandet og samtidig stusse over hva som pågår der. USA er ikke ensartet, men snarere smeltedigel og salatbolle på samme tid der samfunn og politikk synes å være utfordrende å navigere i. Det er vrient å forstå alle tekstmessige subtiliteter som en utenforstående, men om man i det minste tar seg tid til å utforske melodiene som flyter behagelig rundt, vil man gjøre mange fine oppdagelser underveis. «The Plains» avslutter skiva med kryptiske setninger og nedtonet klimpring, og plutselig kjennes det på et vis som man likevel har forstått noe, selv om man ikke vet riktig hva.
