Dystopisk parodi

Chat Pile fra Oklahoma City er et sludge metal-band som gikk hardt ut av startblokka i 2022 med albumet «God’s Country». Det var en hardtslående og navlebeskuende utgivelse, som i hovedsak hadde sinne og ukvemsord rettet mot ting som var irriterende på nært hold. Samtidig ble skiva også kritikerrost opp i skyene. Bandet består av fire menn som gjemmer seg bak pseudonymene Raygun Busch, Luther Manhole, Stin og Captain Ron. På årets utgivelse har horisonten utvidet seg en hel del, både musikalsk og konseptuelt. Denne gangen rettes blikket utover, og tar for seg alt som er galt med verden og menneskeheten, og det krever et mer nyansert lydbilde.

Fra å være hardcore sludge metal-band, iblandes nå både avant-rock, post-hardcore, indierock og grunge, som til sammen utgjør en mer spennende sammensetning for mange lyttere. Putter du Jeff Buckley sine mest lekne låter, samt Beck og Nirvana i ett og samme ostesmørbrød, og fyller opp med en god dose jalapeños, så vet du cirka hva slags smak du kan forvente av «Cool World». «Bandet beskriver seg kanskje aller best selv, ved å postulere følgende: «I likhet med de ruvende haugene med giftig avfall i verden, er Chat Pile en kvelende, grotesk legemliggjøring av den eksistensielle kvalen som har definert det 21. århundre. Det er selvparodi i sin dystreste form». Å skulle sette toner til denne dystopien har altså vært formålet med «Cool World», noe Chat Pile får til ganske greit, etter vår mening.

Albumet åpner sludgy og rotete med «I Am A Dog Now», uten helt å få igjennom budskapet med tekst og musikk på første forsøk. «Shame» derimot, engasjerer med en gang, og holder det gående til refrenget kjører gitar og vokal i samme musikalske toner, og omtrent utløser en slags trang til allsang. «Frownland» følger på, som en sammenflyting av de to foregående sporene. Låta er rimelig bra og eggende, og avløses av «Funny Man», som kan virke som en krysning mellom Biohazard og System Of A Down i lyduttrykk. Dessuten kan vokalist Raygun Busch minne mye om Faith No More sin første vokalist, Chuck Mosley, i måten han snakkesynger på. Med slap-bassingen til Stin på toppen, blir det åpenbare synergier til Faith No More sine to første album «We Care A Lot» og «Introduce Yourself». Det høres blant annet godt på singelen «Masc», som for øvrig også er en bra låt. «The New World» er en skikkelig klagesang, med lastebillass fulle av desperasjon og frustrasjon. Det er interessant hvor mye misnøye man kan pakke inn i én låt, og Raygun på vokal gjør sitt ytterste for å sprenge grensene her. «No Way Out» avslutter albumet passende, med noen groovy riff i kombinasjon med litt tempokaos og gjentagende lyrikk, bare for å understreke hvor galt fatt alt er.

Dette er så visst ikke A4-musikk på noen som helst måte, men det er heller ikke så langt utafor at det ikke er ting å like umiddelbart også. Spørsmålet er om du henger med lenge nok til å bli fascinert. For dem som oppfatter musikken som engasjerende, kan vi meddele at albumet blir vesentlig sterkere etter noen gjennomlyttinger. Vi nøler ikke med å skru volumet til 7, og håper på mer lumsk musikk fra Chat Pile framover.