Snedig indiepop

Indierock-bandet Pom Pom Squad med Mia Berrin i spissen, er ute med sin andre langspiller siden oppstarten i Brooklyn i 2015. Selv om bandet har et par/tre medlemmer til, er i prinsippet Pom Pom Squad Mia Berrins konsept. Med lekne konsertopptredener og utgivelser som kombinerer grunge, pop og alternativ rock, utfordrer Berrin samfunnsnormer og gir uttrykk for personlige opplevelser. Da debutalbumet «Death Of A Cheerleader» kom i 2021, var det muligens noen heiagjenger som satte duskene i halsen, men stort sett mottok bandet hyllest for sin smågrønsja energi og formidling av temaer som femininitet og identitet.

Før første fullengder kom på markedet, utga Pom Pom Squad de to EP-ene «Hate It Here» og «Ow». Allerede da merket man en intensitet i kombinasjon med gradvis raffinering av den musikalske produksjonen. EP-ene ga i så måte forsmak på bandets signaturlyd. Selv om «Death Of A Cheerleader» benyttet det lydmessige grunnlaget fra EP-ene, begynte poleringen allerede der. Musikken gikk mer i retning av indiepop enn et opprettholdt lydbilde av grunge og gitar-fuzz.

Dette merkes særlig på årets «Mirror Starts Moving Without Me». Albumet beveger seg tematisk inn i et landskap av surrealistiske eventyr med innslag av paranormalitet i speil. Slike som man eksempelvis finner i «Alice I Eventyrland», «Harry Potter Og De Vises Stein», eller grøsseren «Candyman», for å dra enda et Halloween-kort. Albumtittelen hinter i den retningen. Gjennom singlene «Downhill», «Spinning» og «Street Fighter» får vi servert Berrins selvrefleksjoner av forvirring og uro. Samtlige av disse minner om røffere utgaver av Japanese Breakfast. Med elleve svært tidseffektive låter klemt inn på en halvtimes tid, klarer Berrin kontrastfylt å formidle identitetskriser og selvoppdagelse i en ganske fengende, pop-rockete lydpakke. Store deler av albumet har god fart, men noen ganger tas det også ned. De fine balladene «Everybody’s Moving On» og «Montauk» er eksempler på slike låter. Også har vi grønsjevalsen «Doll Song», da.

«Running From Myself» er en pop-inspirert låt, hvor refrenget glemmes rett etter at det har nådd øregangene. Ikke fordi den nødvendigvis er dårlig, men snarere at det er tusenvis av andre som har laget akkurat samme greia. Derimot er «Villain» en råere låt med vesentlig mer komplekst uttrykk. Dette er en form for Billie Eilish-aktig horrorpop, og det funker. Tross alle de gode og melodiøse ideene, er det likevel noe som lugger litt. Det er vrient å sette fingeren på hva det egentlig er. Kanskje er det fordi veiviseren peker i samme retning som Illuminati Hotties og U.S. Girls har gått mot, med flere pop-elementer som plutselig gir konkurranse fra artiststørrelser som Olivia Rodrigo og Billie Eilish, eller vår egen Girl In Red, for den saks skyld. Da er det lett å forsvinne litt i mengden. Dog, når kule «Messages» låter som en krysning av The Beths og Blondshell, skal vi bare takke og bukke.

Amerikanske Pom Pom Squad har etablert seg som et band som blander kreativ indiepop med sårbar ærlighet. Frontfigur Mia Berrin valgte bandnavnet som en tøysete kontrast til de kraftfulle og emosjonelt ladete låtene; en stil som kan sies å komme ytterligere til uttrykk på «Mirror Starts Moving Without Me». Med denne siste albumutgivelsen viser Pom Pom Squad en utvikling mot et enda mer poppa univers. Det går bra. I hvert fall om man liker et mer kommersielt uttrykk enn det var i starten. Poppa eller ei; evnen til å engasjere med alvor og ironi, er uansett noe som gjør at dette bandet blir ganske spennende å følge i framtiden.