Forvirrende fantasi

De gamle Boston-traverne Pixies er tilbake med et nytt album to år etter «Doggerel». Årets utgivelse har fått den skumle tittelen «The Night The Zombies Came». Hvorvidt timingen mot Halloween er tilsiktet vites ikke, men denne skiva er faktisk litt som et Halloween-spann med ymse slag av innpakket godteri; i alle fall tilsynelatende. For man vet egentlig aldri helt hva man får på slike tiggerrunder. Det er ikke sikkert det man får er godt heller. Alt er ikke alltid som man håper og tror. Det kan være spennende nok, til tider kanskje litt for spennende. Slik er det også med Pixies denne gangen.

«The Night The Zombies Came» skiller seg en del fra foregående utgivelse. Der «Doggerel» var preget av erfaren og voksen lyd, med innslag av folk og klassisk rock, er det nye albumet en mer eksperimentell affære. «Doggerel» utforsket temaer som historie, kunst og mytologi, mens «The Night The Zombies Came» dykker ned i dunkelhet med alternativ tilnærming til stemninger i lydbildet. Det er ikke bare musikken som er annerledes denne gangen. Pixies’ nåværende sammensetning er også endret siden sist.

Fremdeles består besetningen av kjente medlemmer som frontfigur Black Francis, gitarist Joey Santiago og David Lovering på trommer, men bassisten de siste ti årene, Paz Lenchantin, er nå erstattet med engelske Emma Richardson. Det ble et slags taburettskifte med solokarriere som sentralt punkt for både Lenchantin og Richardson. Begge hadde, uten å vite om den kommende karusellen, vurdert egen karriere, men der Paz’ Pixies-exit kom som en overraskelse for henne selv, hadde bassist og vokalist Richardson, fra Southampton-bandet Band Of Skulls, allerede forlatt sine gamle venner. Det hele skulle ende med en forespørsel fra Pixies om å erstatte Lenchantin. Pixies (del 3) var et faktum. Paz Lenchantin måtte hoppe etter Kim Deal og nå måtte altså Emma Richardson hoppe etter Paz. Resten av Pixies var tilfredse med valget, og omtalen er at Richardson bringer en helt ny dynamikk inn i Pixies.

Åpningssporet, «Primrose», har snille vokalharmonier, men dette balladeforsøket er ikke annet enn et rolig inngangsparti til albumets neste tolv låter, som skal vise seg å veksle mellom ulike musikalske landskaper. På «Kings Of The Prairie» hører man Richardsons vokal bistå Black Francis. Hun synger bra nok, men låta er intetsigende. «Mercy Me» er derimot en låt man kan merke seg, for her er i det minste en følelse av litt Lou Reed-inspirasjon. Når man først skal vri og vrenge på sitt eget musikalske uttrykk, er ikke en Pixies-esque «Perfect Day» det verste å gjøre. «Johnny Good Man» er en ganske grei låt basert på tradisjonell rockeoppskrift. Her merkes også litt av bassgangen og fuzzen som kjennetegner Pixies. «Motoroller» er en poprock-singel i 80-tallets typiske wannabe-hit-stil med post-punk-dryss. Vokalt utfyller Francis og Richardson hverandre fint, så dette låter oppsiktsvekkende friskt.

«Oyster Beds» og «Ernest Evans» har mer av det klassiske Pixies i seg, med mørkere driv og syngende gitarer. En merkverdig sak er «Chicken». Her er det soul og salmer om hverandre. Dette er ganske uvant, men det fungerer med koring bak Black Francis’ lett sprukne stemmebånd. Om det er fornem modenhet eller bare alderen som naturlig framprovoserer sofistikerte knirkelyder er jeg neimen ikke sikker på, men både den seige bassgangen og gitarklimpringen kunne, for min del, gjerne vart i to minutter til. På «You’re So Impatient» er vokalen sjarmerende på felgen, og låta er så 80-talls FM-rocka, at man skulle tro noen har ruget på guilty pleasures i flere tiår. Låta er ikke spesielt god, men litt artig likevel. Albumet avsluttes med «The Vegas Suite» som er en kombinasjon av akustiske og vrengte gitarer. Nettopp denne låta kan sies å symbolisere lyd- og stilkontrastene på hele dette albumet.

Albumet er produsert av Tom Dalgety som har forsøkt å forene de gamle post-punkernes ideer med moderne og raffinert rockelyd. «The Night The Zombies Came» inneholder enkelte gjenkjennelige «scruffy» partier, men i hovedsak er produksjonen ganske glatt. Egentlig er dette ganske forvirrende, for musikalsk spriker skiva i flere retninger samtidig som tekstene tidvis kretser rundt horrorshow og zombielandskap. Pixies har uttalt at de ikke ønsket å høres ut som et coverband av seg selv, og for så vidt har de lyktes med det. For selv om «The Night The Zombies Came» ikke når gamle høyder, viser de vilje til å prøve ut nye ting. Det musikalske fundamentet fra tidligere epoker er fortsatt der, men den spesielle edgen som gjorde dem ikoniske, er borte.