Livlig langfinger

Amyl And The Sniffers fra Melbourne spiller energisk og gøyal rock med punk-elementer. Noen vil nok kalle dette rein punk, men musikken er mer nyansert enn som så. Selv om bandet tar utgangspunkt i punk, er denne alternative rockepakka også inspirert av hardrock og blues. Siden oppstarten i 2016 har bandet, nå bestående av den karismatiske vokalisten Amy Taylor, gitarist Declan Martens, bassist Gus Romer og trommeslager Bryce Wilson, vært kjent for sine heftige konserter som kombinerer punkens opprørskhet med australsk pubrock-tradisjon. Amyl And The Sniffers har kontinuerlig utfordret konvensjoner innen rockemusikk. Det selvtitulerte debutalbumet satte dem på kartet med låter som «Gacked On Anger» og «Monsoon Rock», og ikke minst den rimelig eksplisitte «GFY». Live kommer den ufiltrerte Amy fram med sin intense tilstedeværelse. For egen del, første gang observert på All Points East i London i 2019 og senest på Øyafestivalen i 2023.

Amy Taylor er en frittalende frontfigur med vidd. Hennes framtoning er som en ustyrlig terapeut som snur og vender på emner som aggresjon, frigjøring og styrke. Hun er fryktløs og pynter ikke på virkeligheten. Mener hun at noe i verden er kritikkverdig, kommer det gjerne servert uten glanspapir og bomull. Budskapet kan oppleves som rått for sarte sjeler, men Amy Taylor slenger som oftest ut meldingene innpakket i en god dose humor. Bandets tredje og nyeste langspiller «Cartoon Darkness», er ikke noe annerledes hva energi og tematikk angår, men lydbildet er blitt hakket mer voluminøst enn tidligere. Det er selvsagt like mye lyd som før, men nå føles det også som litt glamrock har sneket seg inn i produksjonen. Mulig de kom på den ideen etter samarbeidet med garasjerockerne Viagra Boys på en coverversjon av John Prines låt «In Spite Of Ourselves», hvor Amy Taylor bidro med sin karakteristiske vokal. Forrige Amyl-album «Comfort To Me» kom nemlig samme år som nettopp svenskenes «Welfare Jazz»-album, så her er det nok flere synergier. For dem som vil ha ytterligere punk-følelse, er «Doing In Me Head», «It’s Mine» og «Motorbike Song» riktige saker lytte på.

«Cartoon Darkness» kan anses som et naturlig utviklingsstadium, og denne gangen har Amyl And The Sniffers dynket sine dristige tekster om individuelle og kollektive kamper mot samfunnets overflatiske verdier i et mer ekspansivt lydbilde. Åpningssporet, «Jerkin», er ikke den beste låta på skiva, men den er et perfekt eksempel på hvordan Amy & Co viser fingeren i alle retninger. Singelen «Big Dreams» er en mer nedpå-låt, men den er likevel ganske fyldig og absolutt såpass drivende at den står litt ut på skiva. Så hva med denne omtalte glammen? Det er ikke slik at glam her skal eller bør forbindes med T.Rex eller Slade, men det er noe med de riffene, bassgangen og den smygende bakgrunnslyden som forekommer på enkelte låter som bare drar i gang glam-triggerne. «U Should Not Be Doing That» og «Me And The Girls» er slike låter.

At australske artister kan assosieres med andre australske artister er ikke så underlig, men at «Chewing Gum» og «Going Somewhere» skulle låte som mer rocka utgaver av noe folkrock-slackeren Courtney Barnett kunne vispet sammen, var litt overraskende. Kanskje er det bare Taylors tonefall og frasering som får denne referansen til å dukke opp, men de er uansett ganske fete spor der el-gitarene herjer rundt Taylors stemme. «Cartoon Darkness» representerer et nytt nivå i Amyl And The Sniffers’ karriere. Albumet er ikke bare solid produsert; det kanaliserer også bandets kaotiske energi på en måte som føles både friskt og konfronterende. Når Amy Taylor snerrer inn i mikrofonen med viltert, men lekent glimt i øyekroken, er det vanskelig å gjøre annet enn å smile. Tekstene er vittige, men fulle av skarp samfunnskritikk som definitivt tilhører punkens iboende opposisjonstrang.