The Smile – «Cutouts»
(XL Recordings, 2024)
Det er åpenbart ingen skrivesperre hos de engelske art-rockerne siden årets andre album allerede er ute.
Det er kun trekvart år siden denne ytterst produktive trioen bestående av Radioheads Thom Yorke og Jonny Greenwood, samt Tom Skinner fra Sons Of Kemet, kom ut med sitt forrige album, «Wall Of Eyes», og igjen leverer The Smile intrikate lydbilder. Med den samme miksen av elektroniske og jazzy elementer i en eksperimentell rocke-pakke som allerede begynte med debutskiva «A Light For Attracting Attention», fortsetter bandets innovative lek på relativt nye «Cutouts».
Tittelen på dette tredje studioalbumet passer ganske godt fordi hele skiva virker som et kreativt lappeteppe av forskjellige musikalske uttrykk. Ikke at dette er unikt fra denne gjengen, men det er noe med hvordan det lavmælte er kombinert med det mer hurtiggående. Yorkes stemme virker enda et hakk mer moden, og sammen med alle mulige instrumentalinnslag, fungerer dette meget godt. «Cutouts» inneholder både nye låter og eldre materiale som er blitt framført live tidligere, og det er muligens denne blandingen av nytt og gammelt som gjør at musikken favner et ganske bredt spekter. Vel, gammelt og gammelt, fru Blom; vi snakker vel om fire års fartstid med denne konstellasjonen. Uansett; her finnes det meste fra rolige soul– og jazz-inspirerte temaer til lett frenetiske rytmer, tidvis også i prog-fusion-gata.
Det starter fint med svevende «Foreign Spies», hvor assosiasjonene dras tilbake til albumforgjengerens filmatiske «Teleharmonic». Låtene er selvsagt ikke like, men det er noe med stemningen i denne som på et vis kan sammenliknes med Peaky Blinders-scenen. Akkurat årets låt er nok litt mer Vangelisk, og litt mer håndfast, i den grad det gir mening. «Instant Psalm» holder også på de rolige tonene på Ed Harcourt-vis før lydbildet blir avløst av småhektiske «Zero Sum». Og det er her det virker som Skinners Sons Of Kemet slår inn. Dette er spenstig og annerledes, og virker som en motsats til flere av de ti låtene på albumet. Kanskje er det kontrastene mellom de rolige partiene og nettopp denne låta samt «The Slip» som illustrerer ytterpunktene på skiva. Et sted i mellom finner man det ordentlige gullet. Lekre «Eyes & Mouth» er med sitt soul-jazza preg en aldri så liten perle. Selv om hele skiva bør lyttes inn, er det verdt å dra fram «Don’t Get Me Started» og avslutningslåta «Bodies Laughing» også.
Til tross for at låtene kan framstå som jordfargete fragmenter som Yorke, Greenwood og Skinner har kastet foran en løvblåser, ender bladene likevel opp i samme logiske haug. For «Cutouts» henger sammen selv om hvert spor har sin egen farge. Skiva er delvis som en fri musikalsk barneoppdragelse uten sperrer eller redsel for hva andre vil mene om tilnærmingen. For Radiohead-fans eller Sons Of Kemet-entusiaster, er ikke slike utfoldelser noe nytt, men fusjonen av The Smiles medlemmers innspill tvinger selv trofaste følgere til gjentatte lyttinger for å avdekke nyansene. «Cutouts» kan umiddelbart virke enda mer spennende enn de to foregående utgivelsene, men det betyr ikke at årets skive er bedre enn dem. Dog er nok «Cutouts» noe mer eklektisk sammenliknet med begge disse.
«Cutouts» preges av eksperimentell energi som vitner om at The Smile er i stand til å omdanne sære og elektroniske variabler til stilige og organiske landskaper. Selv i de mest uforutsigbare tilfellene, framstår musikken som en besynderlig labyrint man egentlig aldri blir stressa av. At «Cutouts» synes å være en perfekt balanse mellom rastløshet og ro, gjør at ingen låter skremmer eller må stenges ned selv om uttrykket synes å være rimelig ufiltrert. Derfor er det bare å fyre opp The Smiles nyeste eskapader og la volumknappen stige pent oppover. I hvert fall et stykke.