Maxïmo Park – «Stream Of Life»
(Lower Third, 2024)
De britiske indie-rockerne som var en del av post-punk revival-bølgen på tidlig 2000-tall, treffer brukbart med sitt siste album tross erkjennelsen av moderne tiders konkurranse.
Newcastle-bandet Maxïmo Park som startet opp i det herrens år 2000, og som fem år senere debuterte med «A Certain Trigger» har med årets skive klart å vrenge ut åtte langspillere med alternativ rock. Fra denne førsteskiva via mer kantete, men ganske kule, «Quicken The Heart» til noen album uten klar retning, virket det som bandet var på vei til å forsvinne inn i sjangerens revival-tåke. Men den gang ei. Med de to siste albumene, «Nature Always Wins» og «Stream Of Life», klarte Maxïmo Park å finne veien ut av den ubetydelige glemselen. Begge albumene har noen tematiske likheter der personlige og samfunnsmessige refleksjoner synliggjøres. Et annet grep er det sterke fokuset på selve historiefortellingen. «Nature Always Wins» handler om motstandskraft og menneskets tilstand, mens «Stream Of Life» fortsetter denne indre reisen med flere lag av interessante fortellinger.
Med Paul Smith på vokal, Duncan Lloyd på gitar og Tom English på trommer, har Maxïmo Park fanget publikum med ganske energiske konserter gjennom drøye to tiår. Nå skal det sies at det er femten år siden jeg så dem live, men «Stream Of Life»-turneen virker forlokkende. I alle fall om man skal gå ut fra dette albumets stemning. For det første synger frontfigur Paul Smith vesentlig bedre enn tidligere. Han var på sporet på forrige utgivelse, men nå synes han rett og slett å ha utviklet et enda større register. Han har mer flyt i vokalen, og klarer også å nå de høye tonene på bedre vis enn tidligere oppfattet. Tross at trioen trakterer et begrenset antall instrumenter, er lydbildet fyldigere enn man skulle tro. Med ambulerende personell får vi da også lyder av bass og synther innvevd i den musikalske strukturen, så hele denne skiva tar seg gradvis ganske fint opp.
Kanskje var det inspirasjonen fra den ukrainsk-fødte brasilianske 1900-tallsforfatteren Clarice Lispector som fikk Smith enda et hakk opp på kvalitetsskalaen? Uansett årsak til den gode flyten belyser «Stream Of Life» spørsmål om eksistensialisme, egen vekst og samfunnsdynamikk. Albumtittelen refererer visstnok direkte til Lispectors roman «Água Viva», der hennes stream-of-consciousness-stil og analyse av menneskelig bevissthet kan ha hatt en innvirkning på innspillingen. For Lispectors stil er ment å formidle den kontinuerlige strømmen av romankarakterers tanker og følelser. I hennes verker, som blant annet «A Hora Da Estrela» og ovennevnte «Água Viva», fokuseres det på karakterenes indre liv og betraktninger, samtidig som leserne inviteres til å fundere over egen eksistens.
Innledende låter som «Your Own Worst Enemy» og «Favourite Songs» er akkurat slik man forventer at Maxïmo Park skal låte, og når duetten med Vanessa Briscoe Hay, «Dormant ‘Til Explosion», følger på, er det ingen tvil om at lyden er back to basics. Men så skjer det noe. Plutselig blir det hele på en måte myknet opp med «The End Can Be As Good As The Start», hvor det første som dukker opp av referanser er Razorlight. Dette er melodiøst og vesentlig mer poppete enn Maxïmo Parks signaturstil. Og det stopper ikke der, «Quiz Show Clue», «The Path I Chose» og «No Such Thing As Society» er sammen med tittelsporet gode poprocklåter. Spesielt de tre siste, hvor Smith noen ganger minner om Michael Stipe; ikke så mye i selve stemmen, men mer i formidlingen.
Produksjonen på «Stream Of Life» er ganske god selv om den vingler litt. Noen ganger er den skarp og kantete og andre ganger er den myk og smygende. Maxïmo Park har med «Stream Of Life» klart å blande lydbildene en anelse selv om de virker å være passe tro mot sitt opprinnelige jeg. At ikke alle sporene sitter med én gang, får så være. Dette er like fullt en relativt god høstplate som vokser litt etter litt når du ser bladene falle fra trærne, mens sola fremdeles skinner. «Stream Of Life» er en fin bekreftelse på at musikken flyter videre, for her er det revival av post-punk-revival. Sånn sett har Maxïmo Park spilt seg selv relevante igjen.