I april og mai har det selvsagt kommet ut flere interessante album enn de som allerede er vurdert. Her er et utvalg som, på overtid, anbefales å gjøre egne meninger om. Det er mulig dine betraktninger er dramatisk annerledes, men det vet du ikke før du har hørt på skivene.
Wet Leg – «Wet Leg»
(Domino)
Rhian Teasdale og Hester Chambers fra Isle of Wight utgjør duoen Wet Leg, og de smalt i april til med debutalbumet med samme navn. Dette er tolv låter med indierock med innslag av post-punk og artpop, og er en salig blanding av alt fra Joy Division-rytmer til The Juliana Hatfield Three ispedd en dose av Tanya Donellys lydbilde i Belly. Vokalene er tilsynelatende milde, men like fullt rimelig edgy. Selv om jentene i Wet Leg kan anses som noviser i musikkbransjen, har de som individer vandret på planeten i snart tretti år. Så ikke la deg lure. De har erfaring nok til å vite hva de driver med. Og det gjør de mer enn godt nok.
Rolling Blackouts Coastal Fever – «Endless Rooms»
(Sub Pop)
De australske indierockerne synes å være mer samordnet på den siste skiva enn på de foregående, men helt strømlinjeformet er de ikke blitt. Dette er fortsatt fine jangly saker, og som de fleste andre artister de siste årene, har også RBCF måttet ta visse grep for å få ut Covid-plata si. Dette virker dog ikke å ha påvirket dem nevneverdig negativt, og på skrangleskalaen er de hakket mer henslengte enn The Beths og noe mindre enn Kiwi Jr. Med fare for å erte på seg aldrende Television- og The Smiths-fans, er det ofte den karakteristiske gitarlyden som bærer albumet på tilsvarende måte som ovennevnte band utformet sine strukturer. Se for øvrig opp for «Blue Eye Lake» for her er det anstrøk av 90-tallets Madchester.
Suki Waterhouse – «I Can’t Let Go»
(Sub Pop)
Hva gjør man når man allerede er modell og skuespiller? Jo, man kaster seg på musikkarusellen og lager en plate. De færreste som forsøker seg på et slikt stunt lykkes, men her er muligens et lite unntak. Alice Suki Waterhouse har for så vidt laget singler siden 2016, men det er først det siste året de har kommet ut i tettere grad. Disse har nå materialisert seg i et helt album, og dette er neimen ikke verst. Det er ikke sikkert Suki har intensjon om å være den engelske Lana Del Rey, men lydbildet og vokalen tilsier at hun er i nærheten likevel. Inni seg har hun båret på en rekke tanker, og på et eller annet tidspunkt måtte disse tydeligvis ut. Og da kom de i form av en følelsesladet indiepop-skive i London-dis. Utgivelsen er ikke direkte revolusjonerende, men absolutt såpass besnærende at den fortjener en lytt eller to.
Arcade Fire – «WE»
(Columbia)
Siden brakdebuten «Funeral» i 2004 har den canadiske gjengen gitt ut relativt jevne skiver med «The Suburbs» som det siste ordentlige høydepunktet. Nå forsøker de igjen å engasjere alt og alle på én gang. Arcade Fire er blitt nevnt i samme åndedrag som de gamle heltene Talking Heads, men var den gang, og bare i flekkene. På «WE» er det nok av tematiske innfall om samtidens tilstand, men det virker ikke helt som Win Butler får bestemt seg om han vil være en Roger Waters eller John Lennon. Uansett hva slags historieforteller som er inspirasjonskilde, blir det kun i løs- og lettvekt. Selv om det er mange fine melodilinjer her, virker retningen uklar. Stjerneprodusent Nigel Godrich burde ha styrt «WE» mer enn etter en blingsende Sagittarius, men det virker dessverre som kompassnåla har hengt seg noe opp. At Peter Gabriel gjør en gjesteentre mot slutten av albumet er selvfølgelig hyggelig, men det blir nok litt for lite og litt for sent.
The Black Keys – «Dropout Boogie»
(Easy Eye Sound / Nonesuch)
Har du hørt noe av The Black Keys tidligere, har du egentlig allerede hørt denne skiva. Med singelen «Wild Child» legger Dan Auerbach og Patrick Carney premissene for nok en passe energisk garasjerocka skive av forutsigbarheter. Det svinger alltid lystig nok når duoen er i gang, men det skuffende er likevel, og særlig med tanke på Auerbachs evne til å snekre gode låter, at det her stort sett blir et album etter samlebåndmetoden. Tittelen inneholder boogie; noe man definitivt finner i garasjen sammen med litt skjegg fra ZZ Top og noen solbriller fra Reigning Sound. Når dette er sagt, er «How Long» et bedre avvik fra den sedvanlige trommetakten i sumpsakte eller tøffe-tog-tempo flankert av bluesgitarer. Dette beviser at det faktisk er mulig å lage bra låter utenfor standardmalen, om man vil.
