Alternativ gorillapop

Stockport-bandet Blossoms har holdt på i drøye ti år. Med sin indiepoprock-pakke har de trillet ut noen skikkelige ørevennlige perler hvor svært melodiøse poplåter bygget på snille powerpop-prinsipper dominerer lydbildet. Her finnes også synther, tidvis new wave-inspirerte slike, godt flettet inn i strukturen. Vokalist Tom Ogden har en perfekt poprock-stemme, og resten av kvintetten bidrar som man skal kunne forvente av et indie-band fra England. Bandet fikk sitt gjennombrudd med det selvtitulerte debutalbumet i 2016, og har med årets utgivelse «Gary» en diskografi på fem langspillere. Med tidligere gladpop-skiver som blant annet ga publikum hits som «Charlemagne» og strålende «I Can’t Stand It», har Blossoms noe å leve opp til. Det virker som de klarer å levere bra denne gangen også, for «Gary» er både glad og fengende.

Vi går derfor rett på sak; hele denne skiva kan nynnes på fra start til mål, men særlig halvparten av låtene er super, hodesvingende solbrillepop av deilig retrokarakter. Melodiene inneholder både pop, disco og powerpop med jangly gitarer og lune synther. Det er 80-talls å spore lang vei på flere av låtene, men dette er ikke hardt og kantete som det årstallet synth-messig utviklet seg til å bli. Vi starter med slutten hvor «Why Do I Give You The Worst Of Me» som nettopp har disse synthene. Både på denne og «I Like Your Look» har irske Ciara Mary-Alice Thompson, eller CMAT som artistnavnet er, bidratt med låtskriving og vokal.

Det er noe forfriskende med Blossoms, for istedenfor å lefle med politikk, angst og annen faenskap, leker de like mye med historiene i låtene som med melodiene. Tittelsporet «Gary» er eksempelvis basert på en passe tullete hendelse. Temaet er nemlig inspirert av tyveriet av en nesten tre meter høy gorillastatue i glassfiber ved navn Gary, som ble stjålet fra et hagesenter i Skottland. Dette er en snurrig historie, men det er jo denne kombinasjonen av virkelighetens rariteter og Blossoms’ kreative musikk som gjør dette albumet gøyalt. Gary kom etter hvert til rette, vel å merke litt som i en Sinnatagg-forfatning, men han skal nå være på beina igjen. I videoen til denne historien er bandet tjuvraddene, Rick Astley (who never gives up) spiller den utrettelig jaktende hageformannen, og jaggu har ikke Everton-manager Seam Dyche også en rolle som koordinerende skurk fra sofakroken. Som om ikke låta var absurd nok.

En annen låt som må trekkes fram er «Mothers». Makan til deilig retropop-feeling, og makan til referanser der det fortelles om dansing etter ytterpunktene Rick Astley (again!) og The Smiths på 80-tallenes dansegulv mens lyden av disco-drapert relasjonspop svinges ut av høyttalerne. Jenta som omtales som «Cinnamon» er også innafor med delvis instrumentale «Kiss Me»-assosiasjoner mens både Squeeze og The Goo Goo Dolls nevnes i versene. «Slow Down» har samme behagelige lystigpop ispedd herlige 70-tallsolstråler. Her er det selvsagt også noen disco-rytmer. I tillegg er «Nightclub» en brillefin stemningslåt. Det oppstår sågar en følelse av Avalanches-vibber, og det er heller ikke verst. Øvrige låter fungerer også ganske greit selv om «Perfect Me» kan styres unna.

Blossoms lager fengende poprock-melodier med fine synth-linjer og energiske rytmer. Også er det jo noe egenartet med briter. I senere tid er visst trenden å lage tøysete låter om dyr ved navn «Gary», men der Dry Cleanings koko-historie om skilpadda «Gary Ashby» på avveie tråkker stakkato framover i spoken word-tempo, er Blossoms gorilla-Gary übermelodiøs på alle mulige måter. Albumet består mindre av powerpop og mer av disco denne gangen, men bandets evne til å smelte indie-sjarm med åpenbare pop-elementer, gir musikken livlig driv som er umulig å mislike om man er sucker for melodilinjer som grenser til sommerradio.

Men det er kanskje her man også skal vokte seg litt, for låter som er såpass feelgood-fengende og rett ut av startblokkene, kan selvsagt ha sine nedsider. Det kan bli for mye, og fascinasjonen for lettbeintheten kan gå fort over. Likevel må det sies at Blossoms trofaste produsent, som faktisk er The Corals frontmann James Skelly, igjen har fått fram et helhetlig lydbilde som funker. For dem som nå ivrer etter umiddelbar lytting er rådet å dosere inntaket, men er man i humøret som skal forlenge sommerlykken ytterligere, er det uansett bare å ile til platesjappa eller strømmetjenesten. Nikker du i tillegg JA til band som Sundara Karma, Sloan, The Kooks, The Vaccines, The Shins eller The Wombats, er det i hvert fall ikke noe å lure på, for Blossoms sklir rett inn i den porteføljen.