Sceniske støyreiser

I en sjanger så vid og åpen som progressive metal, er det store rom å leke seg i. Mange forsøk strander i rot og spetakkel, mens noen få finner riktig balanse i et hav av muligheter. Canadiske Anciients har gjort noen forsøk tidligere med de kritikerroste albumene «Heart Of Oak» fra 2013 og «Voice Of Void» tre år senere. Og det har ikke vært håpløse forsøk heller. Men på «Beyond The Reach Of The Sun» har de bedre funnet sitt eget uttrykk, samt tatt inn elementer fra sjangre som stoner og psychedelia. Da ender vi opp med et landskap som tidvis peker i retning av Opeth og Mastodon, for å nevne de mest kjente eksponentene.

Store utskiftninger før denne utgivelsen til tross, bandet virker mer samkjørte enn noen gang. Kenny Cook har overtatt jobben som vokalist, og gjør det meget bra. Samtidig har det kommet til både ny bassist og gitarist. Sistnevnte er Brook MacInnes, som har et sound og riffkontroll som hever lytteopplevelsen fra tidligere utgivelser noen hakk. Åpningslåta «Forbidden Sanctuary» bærer umiddelbart bud om endringene som har skjedd. Det begynner rolig og oppbyggende, og følger oppskriften til en og annen Opeth-låt, uten at dette skjemmer lytteropplevelsen. For her får vi ren og pen vokal som kulminerer i rå growling når tempo og intensitet tar seg opp. En glimrende åpningslåt, vil vi hevde. «Despoiled» følger så på, med referanser til Mastodon på flere vis. Låta er bra nok i massevis, og herfra og ut byr albumet på mindre åpenbare referanser, men heller mer egenart. «Melt The Crown» er spennende musikk, og en av låtene som virkelig vekker oppmerksomheten. Vi snakker interessante rytmesignaturer, heftige fill-ins og riff.

Skiva kan virke en smule rotete ved første møte, men faller godt på plass etter noen runder. Det kan vi vel egentlig understreke med én gang; albumet finner sin plass etter 2-3 gjennomlyttinger. Det er det verdt, hvis du er disponert for å like ting fra denne svært brede sjangeren. Instrumentalen «Candescence» er eneste låt i andre ende av sjangeren, og som er umiddelbart lett forståelig. Men det gjør ikke noe, for den virker som et bindemiddel, sånn for å holde lytteren interessert og klar for nye utfordringer videre. Som for eksempel» In Absence Of Wisdom», der man må følge med igjen, for å treffe med trampetakten og luftgitaren. Re-recordings av tre låter avslutter albumet, og man sitter igjen med godfølelsen i øregangene. En kuriositet på denne skiva er ett av ekstraporene, nemlig «Some Other Time» som er en coverversjon av Alan Parsons Project. Dette er en låt som opprinnelig kom på Alan Parsons-albumet «I Robot» fra 1977.

«Beyond The Reach Of The Sun» strekker seg langt i å glede folk med sans for intrikat metal. Det er flust av spennende gitarharmonier mellom Cook og MacInnes, rytmer og gode vokalprestasjoner. I grunn er det veldig lite å trekke for her, bortsett fra et par låter som ikke byr på noe ekstraordinært, samt at det er rom for litt mer tyngde i de tunge partiene. Akkurat det har mest med miksingen å gjøre, som ellers er upåklagelig. Vi skrur dermed volumet godt opp, og oppfordrer flere til å ta seg tid til å oppleve magien på «Beyond The Reach Of The Sun».