The The – «Ensoulment»
(Cineola Ltd / earMUSIC, 2024)
Drøye tretti år senere fant Matt Johnson ut at det var på tide med en oppfølger til «Dusk». I hvert fall tilsynelatende.
Vi starter umiddelbart med «Dusk» som referanse selv om dette ikke er det siste albumet før årets utgivelse. Det rimelig undervurderte albumet «NakedSelf», som kom for 24 år siden, er med andre ord det nest siste, men det gjør ingenting når Matt Johnson og hans The The er tilbake med skiva «Ensoulment». Denne nye utgivelsen kjennes nemlig mer som en nedtonet forlengelse av det glitrende albumet «Dusk» fra 1993 enn en direkte oppfølger til ovennevnte kronologiske forgjenger. Det engelske post-punk/new wave-konseptet The The ble dannet i London av Matt Johnson, som også har vært det eneste konstante medlemmet siden oppstarten i 1979. The The har alltid vært et interessant innslag på den alternative rockescenen med sine vandringer i progressive landskaper med politiske diskusjoner drapert i art-rock og smarte synthpop-vendinger. Gjennom 1980- og 1990-tallet utga The The albumer som alltid skapte en forventning til neste utgivelse. Nå har vi ventet såpass lenge at det var godt med litt «Ensoulment».
The The debuterte med skiva «Soul Mining» i 1983. Denne inkluderte solide låter som «This Is The Day» og «Uncertain Smile», og grunnlaget for en god karriere ble lagt. Tre år senere kom den brillefine oppfølgeren «Infected» med kanonlåta «Heartland», som kritiserer både britisk og amerikansk politikk og samfunn ved å anse Storbritannia som den 51. staten i USA. Her uttrykkes irritasjon over hvordan britisk kultur og politikk er blitt påvirket av amerikanske verdier og kapitalisme. Temaer som sosial urettferdighet, økonomisk ulikhet og politisk korrupsjon er typiske elementer Johnson tar tak i når samfunn i forfall illustreres. Samfunnsengasjement er noe Johnson har på hvert album, og lydbildet er, særlig fra «Mind Bomb»-skiva, blitt gradvis dunklere. «Dusk» har eksempelvis en nesten gotisk atmosfære. Like fullt har den sine tematiske lyspunkter med kjærlighet som drivende faktor i flere av melodiene. En viss musikalsk oppstemthet som tidvis lyser opp det mørke sløret er også til stede; med lystig munnspill attpåtil. Uansett inneholder begge disse albumene kjærlighet, politikk og eksistensialisme, og her er The The altså igjen med sitt sjuende studioalbum etter en generasjonlang pause.
Nylig utgitte «Ensoulment» fortsetter egentlig bare den evige reisen Matt Johnson har lagt ut på, hvor dagens moderne, men dessverre ikke alltid så oppløftende, verdensorden kommer under lupen. Den stilige vokalen og historiefortellingene er fortsatt på plass, og som på «Dusk» inneholder også denne skiva både melankolske og harmoniske spor. De tolv sporene på skiva er som en sammenhengende enhet, og det hele åpner med «Cognitive Dissident» som reflekterer synet på dagens politiske klima hvor mye virker å være bakvendt og ulogisk. Slike ideer eller problemstillinger er ikke akkurat nye, og frustrasjonen virker å være knyttet til maktesløsheten, samt at vi globalt sett står overfor mange av de samme utfordringene i dag som for flere tiår siden. Anbefalingen for denne skiva er å starte med fokusert snurring og la låtene kverne seg inn i øregangene. Selvsagt finnes det låter som man kan trekke fram, men denne skiva bør i prinsippet lyttes inn i sin helhet. Skulle du finne skiva noe flat i fasongen enkelte steder, kan du hoppe rett til «Some Days I Drink My Coffee By The Grave Of William Blake», «Zen & The Art Of Dating», «Risin’ Above The Need», «Where Do We Go When We Die?» og «A Rainy Day In May». Da har du essensen av en slags «Dusk2».
Med unntak av albumet «Hanky Panky», hvor Hank Williams-covertolkninger ble gjort, har Matt Johnson har brukt sin plattform til å stille spørsmål ved samtidens politiske klima. Det samme gjør han altså denne gangen også. «Ensoulment» har disse lavmælte elementene med bassplukking og noe halvtoneblues innimellom. Fremmedgjøring og følelse av avmakt hva angår finansinstitusjonenes grådighet, og søken etter mellommenneskelige forbindelser i en stadig mer distansert verden, virker fortsatt å være gjeldende. Samtidig er Johnson dypt personlig, og det er kanskje dette som gjør The The så tidløse og relevante, selv flere tiår etter de første utgivelsene. Man kan like eller mislike betraktningene, men faktum er at Matt Johnson har en egen evne til å skape stemninger som gjør at man ofte blir nysgjerrig på neste låt. Man trenger ikke å like alt, men fikser du «Dusk», noen ganger sågar i en lett Tom Waits/Joe Henry-preget drakt ispedd noen post-punk-elementer, er det bare å fyre opp anlegget. I kveld spiller The The i Oslo, og det gjør de jaggu i morgen også.