Rapporter fra utvalgte konserter på Øyafestivalen i Tøyenparken, Oslo, 7.-10. august 2024.
Onsdag 7. august
1999 startet Øyafestivalen opp som en slags «arvtaker» etter den nedlagte Kalvøyafestivalen i Bærum, og hadde de to første årene der før festivalen forflyttet seg til Middelalderparken i Oslo. Fra 2014 har Øya hatt tilholdssted i Tøyenparken, og etter 25 år med musikkarrangementer var det klart for en festivalåpning og jubileumskonsert med et knippe norske artister som gjorde sin greie sammen med årets «husband» Orions Belte. Først ut var Beharie som ga en perfekt start i den gryende sola, etterfulgt av den alltid så opplagte Sondre Lerche. Scenen var satt, og Hillari med sitt dansecrew ga oss noen finfine R&B-toner med litt bossa-tendenser innimellom. Så kommer en av de største Øya-vennene på scenen iført shorts, solbriller og sedvanlig pannebånd, Mr. Big Bang himself, Øystein Greni. Det skulle bare mangle, for Big Bang var ett av bandene som spilte på den aller første Øyafestivalen i 1999. Og hva passer vel bedre enn å spille en gammel klassiker? Nei, det var ikke låta «Girl In Oslo», men den strålende 25 år gamle «Wild Bird». Greni lager fortsatt liv og har like mye energi nå som da, og overlater stafettpinnen Fay Wildhagen, som tar det hele ned og sender samtidig noen varme tanker til andre deler av verden som fortjener bedre enn situasjonen de befinner seg i. Nabojenta til Tøyenparken, rapperen Musti, kom selvsikker og stilsikker på scenen med fortellingen «Meg Selv». Budskapet var en påminnelse som svingte godt. Ane Brun kom så snikende inn på scenen mens world music-rytmene til hennes hit fra 2011, «Do You Remember» bygget opp til danseglede. En Ane Brun i glitrende formidlingshumør. Lars Vaular var også på plass med låta «Stripar» før han informerte om at en viss Sivert Høyem hadde måttet ta en timeout grunnet utfordring med gullstrupen, så da gjorde Vaular en ekstra låt med sin bergenske «fetter», Sondre Lerche. Og da var ble det dårlig stemning med «Øynene Lukket», eller nei, eller jo, det ble selvsagt brillefin stemning i det «så blir det dårlig stemning» ljomet utover Vindfruen denne ettermiddagen. Åpningen var komplett, og den 25. Øyafestivalen var offisielt erklært for åpnet.
På Hagen hadde Hilma Nikolaisen rigget seg opp med sitt postpunk-synth-flankerte rockesett. Hilma er så proff og dreven som en artist med lang fartstid skal være. Stilmessig kjentes vibber av Kim Gordon, og om Patti Smith hadde lurt i kulissene, ville heller ikke det forundret oss. På Klubben hadde den lavmælte og sjarmerende London-jenta Nabihah Iqbal publikum i sin hule hånd. Med sin gitarpartner skapte hun en helt fortryllende stemning av det beste 4AD kan by på. Musikken til Nabihah Iqbal er som om Cocteau Twins møter Lush med små doser av Julee Cruise på toppen av det hele. Dette var til da den beste konserten vi rakk å se. Etter denne relativt rolige, men likevel ganske energigivende opptredenen, dro DIY-unikumet Nia Archives til med sin drum&bass på Hagen, og på Vindfruen var det The Kills som regjerte. Duoen Alison Mosshart og Jamie Hince skuffet ingen med deres indierock-blanding av pop, garage, rock og blues, og ga folk akkurat det de kom for. Det mest sjokkerende var å se at Mosshart ikke fyrte opp sigaretter på løpende bånd. «Something’s Changed»…som Pulp skulle synge senere på kvelden. Men før det skulle vi overvære vår engelske venninne PJ Harvey. Denne dama trengte ikke nevneverdig introduksjon for Øya-publikummet som samlet seg i tusentall foran Amfiet. Stilfull og passe introvert gjør PJ Harvey låter fra tidlig i karrieren til nå. Konserten innledes med åpningssporet «Prayer At The Gates» fra fjorårets studioalbum «I Inside The Old Year Dying«. Vi får presentert et utvalg av, nærmest transendentale, partier hvor PJ Harvey trakterer flere strengeinstrumenter, setter seg ned ved et bord, lager seg en kopp te, og kommer seg opp på bena igjen. Selv om «Let England Shake» kom i 2011, er nettopp denne tittelen faretruende treffende med tanke på omstendighetene der borte akkurat nå. PJ Harvey er en dame som kjører sitt eget løp, og et lite øyeblikk var det nok noen som lurte på om hun hadde forkastet låtene «Down By The Water» og tittelsporet fra 1995-albumklassikeren «To Bring You My Love». Frykten var ubegrunnet. Selvsagt dro hun til med disse to låtene, som avsluttet en knallkonsert.
Litt sløy hip hop med Vince Staples var et fint stilbrudd på Vindfruen før de gamle britpopperne Pulp skulle entre Amfiet med sin åtte mann tunge besetning. Jarvis Cocker var i storform og hadde totalkontroll på publikummet fra første strofe. «Disco 2000» kom tidlig og bare sementerte den allerede satte standarden. Deretter gikk det slag i slag med låter, anekdoter og inkluderende kanonforsøk med opptakt til et party som skulle vise seg å ta av. «Weeds» og «I Spy» snek seg rundt i øregangene mens det visuelle showet hele tiden bidro til en deilig indiepop-sfære og retro-stemning der Cocker fungerte som kapellmester og dirigent på alle nivåer. Klimakset kom naturlig nok med «Common People» hvor nær sagt samtlige av de ti tusen foran Amfiet hoppet av ren ekstase i det avtakende regnværet. Regn, hvem brydde seg om det denne kvelden? Sannsynligvis svært få. Øya klokker normalt ut 23:00, så med fem minutter før klokka var slagen, så Jarvis Cocker sitt snitt til å roe ned med en siste låt på en kveld hvor alle som var til stede bør ha gått hjemover med et smil om munnen. Samtidig på Sirkus gjorde, basert på troverdige rapporter, Kristoffer Cezinando Karlsen en konsert som resten av Øya-publikummet sikkert også smilte av på vei hjem. Onsdagen var nydelig, og det var mer i vente.