Nia Archives – «Silence Is Loud»
(Island, 2024)
Når man graver i 90-tallsarkivene finner man inspirasjon, og 2000-tallet trenger det.
24 år gamle Dehaney Nia Lishahn Hunt, kjent som Nia Archives, har til tross for sin unge alder fått solid anerkjennelse som et musikalsk multitalent. Som produsent, DJ, vokalist og låtskriver har hun gjort seg bemerket med sin sjangeroverskridende stil, hvor hun blander elementer fra neo-soul, jungle, drum&bass, trap, hip hop, soul og house. Gjennom barneårene i Bradford og Leeds i England, og senere som tenåring i Manchester-området, fant Nia veien inn i musikk og samfunnsengasjement. Hennes fascinasjon for temaene ble først og fremst utviklet ved å se dokumentarer om jungle-sjangeren, og med dette ble hun også inspirert av ulike kvinnelige forbilder. Etter å ha møtt motgang fra lokalt musikkmiljø, tok hun saken i egne hender og begynte å produsere sin egen musikk. Debut-EP-ene «Headz Gone West» og «Forbidden Feelingz» viste fram hennes talent og markerte starten på en lovende karriere. Etter en rekke singler debuterte hun i år med albumet «Silence Is Loud», hvor sistnevnte EP-tittel også er et singlespor på den aktuelle skiva.
Selv om det ikke er mange måneder siden denne skiva kom ut, føles det likevel som Nia Archives allerede er etablert som en tydelig skikkelse i nåtidens drum&bass-miljø. «Silence Is Loud» viser hennes evne til å skape interessante spor som går utover det å være rene danselåter. For her er det tempo. Skikkelig drum&bass-tempo. Nia Archives’ stil kan sammenliknes med drum&bass– og jungle-artister fra 90-tallet som Goldie, Lamb, Kruder & Dorfmeister og Roni Size. Vokalen hennes er sterk, og hun sampler og leker med lydbilder på samme måte som 90-tallspionerene. I tillegg gir hennes evne til å kombinere personlige historier og hektiske rytmer en frisk effekt. Selv om dette albumet er skåret over en jungle/drum&bass-lest, varierer breakbeats-tempoet på de tolv sporene. Det vil si; tretten spor om man tar med det fine og nedtonete reprisesporet til «Silence Is Loud».
Der «Cards On The Table» høres ut som en alternativ Lorde-låt, er tittelsporet, som åpner skiva, akkurat slik man forventer av denne sjangeren; energisk og spenstig med kjappe rytmer og kul melodi. «Crowded Roomz» er mer i neo-soul-gata, og rytmisk er tempoet skrudd ned et hakk eller to, slik at det mer virker som et hybridinnslag mellom trap og drum&bass. Nia Archives er bevisst i sine valg av samples, og på «Forbidden Feelingz» har hun gjort noe ganske gøyalt. Detektivserien «Columbo» fra 70-tallet med Peter Falk i hovedrollen, var underholdende nok for boomerne og Generasjon X-folka som var gamle nok til å se Detektimen her til lands. Spesielt hadde den litt underlige og funderende detektivkarakteren Columbo en tendens til å dvele ved visse ting når han tenkte høyt, og setningen «…one more thing…» kom til uttrykk i forskjellige varianter. Denne serien pleide visstnok også Nia å se sammen med sin bestemor i reruns flere tiår senere, og på låta «Forbidden Feelingz» dukker Columbos ettertenksomme stemme jevnlig opp mellom breakbeatene. «Blind Devotion» er mer av den soul/trip-hopske sorten. Låter som «Nightmares», «Killjoy!» og «F.A.M.I.L.Y. kombinerer hennes karakteristiske jungle– og drum&bass-lyd med neo-soul-tendenser. Avslutningen «So Tell Me…» er en brillefin avslutning på en skive som garantert vil varme 90-talls-clubberne og forhåpentligvis også deres avkom.
Nia Archives’ kunstneriske sfære er utformet gjennom et bredt spekter av impulser, som innebærer alt fra de amerikanske borgerrettighetsaktivistene Angela Davis og Rosa Parks til de engelske rapperne Ms. Dynamite og M.I.A., og electronica-produsenten Burial. Elementer av neo-soul flettes inn i musikken med myke vokaler og følelsesladde tekster. Dette tilfører musikken hennes flere variabler, noe som kanskje skiller seg litt fra standard drum&bass– og jungle (i den grad disse sjangerne kan betegnes som standardiserte). Nia Archives er en initiativrik artist med pågangsmot. Der hun har møtt utfordringer, har hun likevel klart å skape et navn for seg selv i en tøff musikkindustri. Selv om ikke alt sitter 100% på dette albumet, må «Silence Is Loud» sies å være et gledelig gjenhør med lydbilder som ikke akkurat preger nisseberget nevneverdig i disse dager.