Solid symforock

Det progressive rockebandet Big Big Train som ble dannet i Bournemouth i 1990, spiller musikk som blander pop, rock, folk– og progrock. Dette gjør musikken deres ganske tiltalende for et relativt bredt publikum. Like fullt er ikke dette bandet mest omtalt i de store mediene, men det er generelt sett ikke progrock, med mindre man graver seg tilbake til storhetstiden på 60- og 70-tallet med band som Yes, Genesis, Jethro Tull, Van Der Graaf Generator, King Crimson og Camel, og selvsagt Marillion fra 80-tallet. Senere har det selvsagt vært flere omtaledrypp av band som eksempelvis Dream Theater, The Pineapple Thief, Tool og Porcupine Tree, så det eksisterer jo spennende band fremdeles. Blant disse finnes også engelske Big Big Train, som gjennom sin karriere, med årets «The Likes Of Us», har utgitt hele femten studioalbum og fem livealbum. Bandet turnerer regelmessig, og sånn sett har de opparbeidet seg en lojal fanbase.

Bandet har hatt flere vokalister, og de første nitten årene var det Martin Read og Sean Filkins som holdt mikrofonen, helt til David Longdon satte sitt preg på tredjeetappen fram til 2021. Da tok bandets historie en brå vending. I november dette året gikk frontfigur Longdon bort i en tragisk ulykke. Longdon, som en gang i tiden var på audition som arvtaker etter Phil Collins i Genesis, var kjent for sin emosjonelle vokalstil, som kunne formidle sterke følelser og nå voldsomme høyder. Hans stemme var svært uttrykksfull, noe som bidro til bandets karakteristiske lyd. Mange fryktet at bandet ville oppløses etter tapet av Longdon. Til tross for dette kom Big Big Train tilbake i 2022 med ny vokalist, Alberto Bravin, som var et tidligere medlem av det italienske progrock-bandet Premiata Forneria Marconi (PFM). Bravin har en klar stemme og fokuserer på presisjon. Hans vokalstil er mindre dramatisk enn Longdons, men han bringer en ny friskhet og nyanser til musikken. På «The Likes Of Us» bidrar også tangenttraktør Oskar Holldorff med vokalharmonier som tilfører en ekstra dimensjon til bandets vokale lydbilde.

«The Likes Of Us» markerer en ny æra for Big Big Train siden dette albumet er det første med den nye vokalisten Alberto Bravin og keyboardisten Oskar Holldorff. Skiva inneholder åtte spor, men varer over en time i spilletid. Mye av denne lengden kan glatt tilskrives den nesten atten minutter lange låta «Beneath The Masts». Ingen progband med respekt for seg selv gir visst ut en skive hvor en av låtene ikke er pluss/minus tjue minutter lang. Det starter bra med den symfo-synthesizer-dominerte instrumentalen «Light Left In The Day» som følges opp enda bedre av singelen «Oblivion». Allerede her kjennes det som innflytelsen fra gammel Genesis er tydelig. «Skates On» og «Miramare» er mer i den passe pompøse poprock-sjangeren, og minner om en rar, men fin krysning av Styx og American Football. Sistnevnte er forresten en single, som er forkortet ned til underkant av ni minutter i varighet. Ingen «radio edit» der i gården. Akkurat sånn som progrock-folka liker. Det slår meg noen ganger at Alberto Bravin også kan minne litt om Marillions andre, og nåværende vokalist Steve Hogarth i måten å synge på, men uten den samme hesheten. Sleng inn litt renhet og essensfylde fra Toto-vokalistene Bobby Kimball og Fergie Fredriksen, så er vi der. De relativt rolige låtene «Love Is The Light» og «Bookmarks» føles litt som de kunne vært på Marillions «An Hour Before It’s Dark» som kom for et par år siden. På avslutningslåta «Last Eleven» slår referansene til 80-tallets Genesis inn, i hvert fall til og med 1986, selv om ikke Clare Lindleys fioliner her kan sies å ha direkte paralleller.  

Big Big Trains siste utgivelse, «The Likes Of Us», har musikalsk dybde hvor intrikate arrangementer og gode vokalprestasjoner er gjennomgående. Albumet utforsker temaer som tap og håp gjennom kraftfulle melodier som gir en meget oppløftende og symfonisk lytteopplevelse. Tross tapet av David Longdon, virker det her som at bandet virkelig er i stand til å levere solid progressiv rock. Big Big Train beviser hvordan et band med ulike vokalister kan levere atmosfæriske lydlandskaper bare rammeverket er på plass. Og det er det absolutt her med Bravins tilpasningsevne som gir liv til hver låt. Grunnlegger Gregory Spawton som er inspirert av flere av pionérbandene i prog-universet, og gitarist Dave Foster, som har samarbeidet med Marillions gitarguru Steve Rothery, har sammen med sine fem kollegaer sørget for at særegenheten består når de her skaper et salig musikalsk verk. Bandet var på Cosmopolite i Oslo for snart ett år siden, og i begynnelsen av oktober returnerer de. Så da vet du hva du kan gjøre utover høsten om også du liker denne skiva.