Mønsterbruk

Det neo-psykedeliske New York-bandet Crumb startet opp for åtte år siden, og har i løpet av denne tiden kommet ut med tre album, inkludert årets utgivelse «AMAMA». Frontfigur Lila Ramani på vokal og gitar, Bri Aronow på tangenter og saksofon, Jonathan Gilad på trommer og bassist Jesse Brotter har skapt en spennende blanding av psychedelia, jazz og dream pop, og musikken er ofte preget av fine melodier, stilige rytmer og et svevende lydteppe som nesten skaper indre bilder når man lukker øynene. Musikken kan for så vidt bidra til en form for visualisering i våken tilstand også.

Kvartettens musikalske reise begynte tidlig med et par EP-er, og deretter kom debutalbumet «Jinx» ut i 2019, med oppfølgeren «Ice Melt» to år senere. Nå er bandet altså tilbake med sitt tredje studioalbum, «AMAMA». Som på forgjengeren er dette albumet produsert av Jonathan Rado fra Foxygen, noe som gjør at Crumbs signaturlyd videreføres. Med seg i studio har han denne gangen også fått John Legend-produsent Johnscott Sanford. Produksjonen på «AMAMA» er atmosfærisk, men det er ikke så vrient å få til når den lyse vokalen til Ramani sniker seg elegant rundt i rommet. Lydbildet har flere kontraster med skarpe trip-hop-rytmer, og antydninger til trap og drum&bass innimellom. Det er noe med disse elementene som gjør skiva til en interessant lytteropplevelse, men nå skal vi ikke glemme at det er bandet selv som har laget og produsert låtene. De øvrige produsentene er medhjelpere.

«AMAMA» består av tolv spor, hvor den kule åpningen «From Outside A Window Sill» peker ut retningen ganske fort. Det hele gir gode vibber tilbake til 90-tallet der Dubstar, Saint Etienne og Stereolab gjorde seg gjeldende. Hør på «Side By Side», «The Bug» og «Genie», og du skjønner tegninga. Liker du første halvdel av skiva, kan du fortsette videre selv om del to muligens kan oppleves noe mer som chill bakgrunnslyd. «(Alone In) Brussels» framstår fransk og filmatisk, men dette er bare en følelse, og ikke fakta. Og ‘belgisk’ ville forresten vært korrekt om man skulle dratt dette videre. Uansett har Lila Ramani dedisert albumet til sin bestemor, og tittelsporet har samples av stemmen hennes gjennom hele låta.

«AMAMA» er et album for dem som virkelig er glade i 90-tallets alternative pop, hvor acid jazz, psychedelia og trip-hop også satte sine avtrykk. Her veves nye og gamle elementer sammen uten at det trenger å ha noen spesiell eller dypere mening. Totalt sett er dette en finfin lytteopplevelse hvor assosiasjoner går i retning av behagelig bris og dus sol, eller følelsen av å sitte i en lun bakgård som lyses opp av sløve lavalamper i sommernatta. Crumbs evne til å lage musikk som holder på oppmerksomheten virker uanstrengt selv om det gjerne kunne vært noen skikkelige topper her også. For noen kan de flytende raritetene anses som uhåndgripelige, men for de fleste, særlig de med hang til ovennevnte referanser, bør denne skiva framstå som et godt sommertilskudd siden hele albumet gjennomstrømmes av deilige drømmebilder.