Cages For Preachers – «The Sleep That Knows No Waking»
(Grunge Pop Records, 2024)
Det er nye sheriffer i Nottingham, og de er Seattle-inspirerte.
Når Seattle dukker opp i Nottingham, er det tid for både å heve et øyenbryn, og å stille noen kontrollspørsmål av typen «hva skjer’a!?». Cages For Preachers fra Nottingham er et ubeskrevet band utenfor Nottingham, men vi skal forsøke å gjøre noe med det. For disse gutta har slengt Led Zeppelin, Soundgarden, Alter Bridge, Alice In Chains og Jeff Buckley oppi samme gryte og krydret den musikalske suppa med elementer fra metal. Man skulle kanskje tro at sånt går ikke an, men det gjør det. På skamløst og overbevisende vis også.
Albumet åpner med tittelsporet «Cages For Preachers», der det tidvis føles som om Chris Cornell har stått opp fra de døde for å blåse liv i grunge igjen. «Slipping Away» lukter av våt asfalt på et busstopp i Seattle en grytidlig morgen. Lydbildet hinter i retning av 90-tallet, pakket inn i samme morgenstemning fra Nottingham. Musikalsk skjer det ingen mirakler underveis, men det trengs heller ikke.
«False Idols» og «Soon Your Day Will Come» inneholder Mark Tremonti-inspirerte riff det lukter svidd av, som bærer låtene og setter dagsorden for låtenes flyt. Gitaristen bruker også samme øks som Creeds Tremonti, så her ligger det kanskje en bromance i bunn. «So Young» er en slags krysning mellom en sitdown Alice In Chains-låt og metalcore. Det funker strålende, uten flere overraskelser.
Albumet er spekket med lyttervennlige låter for de fleste som hadde en opplevelse eller to da grunge tok verden med storm for over tretti år siden. At den yngre garde tar tak i denne sjangeren, og på samme tid former den på nytt i sitt bilde, er mer enn gledelig. «The Sleep That Knows No Waking» fortjener omtalen, og vi håper Cages For Preachers holder koken i mange år og videreutvikler stilen til noe enda mer egenartet. Rock on!
