Tvillingsjeler

Til tross for at disse to engelske jentene kun er tidlig i tjueårene, har de både holdt sammen, og holdt det musikalsk gående i nesten halvparten av sine liv. Med tre album på samvittigheten siden 2016, viser de seg rimelig produktive. Mest imponerende er like fullt kvaliteten på låtene som materialiserer seg. Vel å merke har de med seg den durkdrevne waliseren David Wrench, som medlåtskriver og produsent på både forgjengeren «I’m All Ears» og nylig utkomne «Two Ribbons».  

Dette albumet fortsetter i prinsippet der forrige slapp med lett elektronisk artpop. Dog virker «Two Ribbons» å være hakket varmere med noe fyldigere elektronisk lydbilde. Utviklingen i lyden minner egentlig litt om Django Djangos lydreise, og det i seg selv er ikke så dumt. Til tider formidler duoen følelsesladde tekster om oppvekst og vennskap, og selv om vokalene verken virker å være slående sterke eller spesielt skolerte, er det noe sjarmerende over innsatsen og viljen til å lykkes på egenhånd som gjør at man får lyst til å finne ut mer. For Let’s Eat Grandma berører flere nyanser fra ulike poprelaterte sjangere og vever elementene sammen til et eget uttrykk av «art-tronica».

Skiva starter med «Happy New Year», og ved første lytting tenker man at denne formen for synth-boblende popmusikk ikke er spesielt revolusjonerende. Selvsagt har man hørt slikt før, men det spiller absolutt ingen trille når Let’s Eat Grandma finner det for godt å trumfe låttittelen som nesten blir sett på som en oppfinnelse fra tidlig åttitall, og som, med unntak av fjorårets desperate gjenopplivningsforsøk, nærmest satte et avsluttende avtrykk på ABBA-karrieren med et allsangstemt ettermæle. I disse dager er det like fullt Norfolk-jentene med den kalkulerte grammatikkfeilen i bandnavnet som gjør nettopp denne låttittelen mer relevant for egen del. Jenny Hollingworth gikk gjennom en periode med selvgranskende refleksjoner og brukte nyttår som en resett ved blant annet å formidle tekstlinjen: «Because you know you’ll always be my best friend» til sin barndomsvenninne og bandkollega, Rosa Walton.

Sånn sett er albumet ganske smart oppbygget, for noen ganger synes det som om sporene er personlige dialoger hvor eksempelvis linjer som ovennevnte adresseres til Walton fra Hollingworth, og andre ganger er det Walton som er avsender og Hollingworth som er mottaker. At disse jentene har et godt vennskap, er åpenbart. Det ble allerede synliggjort på debutalbumet «I, Gemini», da de, som tenåringer, i enkelte situasjoner, visstnok også presenterte seg som tvillinger. De både kledde seg likt og opptrådte med ansiktene tildekket, slik at publikum ikke skulle kunne skille dem fra hverandre. Covertarten på forrige album «I’m All Ears» videreførte denne ideen, og det er ikke helt enkelt å skille dem på denne siste skiva heller; verken visuelt eller vokalmessig.

Vil man ta tak i dette albumet, bør det lyttes inn flere ganger. For har man ikke stamina til å gyve løs på ny runde etter de første gjennomkjøringene, kan det hende at man ramler av karusellen selv om den ikke går så altfor fort. Grip gjerne først tak i sporene «Levitation», «Hall Of Mirrors» og «Insect Loop», og følg deretter opp med åpnings- og avslutningssporet. Da legges det et greit fundament for videre utforsking av spennende synth-rariteter. Selv faller jeg veldig for den horn-simulerte synthen på «insektlåta» med et Lana Del Rey-drømmende innfall av «Summertime Sadness».

«Two Ribbons» er et fint album hvor tittelsporet pent og pyntelig avslutter duoens personlige betraktninger for denne gang, og oppsummerer samtidig det hele som grunnlag for videreutvikling av nye artpop-eksperimenter. Og forhåpentligvis består vennskapsbåndene også i årene som kommer.