Tidløs forgjengelighet

Det er 30 år siden Beth Gibbons’ særegne stemme for første gang forhekset verden på albumet «Dummy». Som frontfigur i Bristol-bandet Portishead bidro hun til å sette trip-hop på kartet sammen med artister som Tricky og Massive Attack. Etter fire skiver med Portishead, det siste i 2008, har det vært relativt stille fra den fronten. Beth Gibbons har likevel hatt noen utgivelser uten Portishead. Mange husker sannsynligvis samarbeidet hun hadde med Talk Talk-bassist Paul Webb alias Rustin Man på «Out Of Season» med singelen «Tom The Model» i 2002, men at hun i 2019 hadde et live-samarbeid med den polske nasjonalradioens symfoniorkester er det nok kun den mest ihuga fansen som har fått med seg. Uansett; det er først nå i år at Beth Gibbons har sluppet sitt første reelle soloalbum.

Beth Gibbons’ stemme er blitt omtalt som tidløs, men fortellingene på dette albumet viser at livet er alt annet enn tidløst. Det er forgjengelig. «Lives Outgrown», som inneholder ti låter, beskriver Gibbons’ refleksjoner og opplevelser gjennom livets vandringer. 59-åringen tar for seg flere faser, men aldring, avskjeder og avstigning på livets siste holdeplass får ekstra oppmerksomhet. Til tider er hun blitt sammenliknet med selveste Billie Holiday, og både i Portishead-æraen og kanskje spesielt på den 22 år gamle låta «Romance» kan man skjønne hvorfor, selv om ikke musikken er lik. Dog har Gibbons’ stemme endret seg noe med årene. Den er ikke lenger så vever, men sjelen er fortsatt til stede. Fra «Out Of Season» til «Lives Outgrown» viser hun evnen til å integrere mystikken i Englands mange folketoner og andre tradisjonsrike elementer med sine egne konsepter. Produksjonen som Beth Gibbons, James Ford og den gamle Talk Talk-trommeslageren Lee Harris koker i hop er spennende, og lydbildet fylles med organiske og elektroniske innslag, dunkle trommer og eklektiske tonearter. Noen ganger beveger de seg i deler av Tom Waits-landskapet. Andre ganger høres det ut som trioen berører den intense sfæren Florence + The Machine opererer i.

Stemningsmessig starter skivas første spor «Tell Me Who You Are Today» litt som Tom McRae gjorde med «You Cut Her Hair» samtidig som Fever Rays vikingtungsinn også kjennes. Med «Floating On A Moment» letter det noe, og her kan anelser av Portishead faktisk fornemmes. Vi mangler de trip-hopske og trapske rytmene, men melankolien er på plass med nedstrippet kontrabass, fløytespill og lys koring. «Lost Changes» og «Oceans» omkranser vokalen med strykere og blåsere mens den dempete perkusjonen vaker i bakgrunnen. Skal man trekke fram de mest interessante låtene, må det være de filmatisk suggererende «Reaching Out», «Rewind» og «For Sale». Disse er ikke akkurat mainstream, skjønt, det er egentlig ingenting på denne skiva. Disse låtene viser at Beth Gibbons er mer kunstnerisk anlagt enn hun er på populærkulturell søken. Selv på, i utgangspunktet, behagelige Kate Bush-aktige «Whispering Love», klarer hun å legge inn en halvskeiv og småhes pipetone hvert annet sekund gjennom store deler av låta.

Beth Gibbons blander litt jazz, litt folk og litt electronica sammen med flere organiske og orkestrale lyder, og som lytter finner man aldri helt roen eller retningen selv om skiva er fascinerende sammenskrudd. I det ene øyeblikket er musikken nesten på et meditativt nivå og andre ganger er arrangementene og melankolien såpass mørk at man kjenner behovet for å være årvåken melde seg. De som har lang fartstid og hørte på mer enn bare debutplata til Portishead med interesse, kan puste lettet ut. Beth Gibbons har levert et solid stykke arbeid med «Lives Outgrown», der hennes emosjonelle dybde gir nettopp det man kan forvente av en slik alternativ og grublende artist. Det kan være inspirerende for en del lyttere. De som derimot ikke trigges av livsfilosofiske betraktninger i en ikke-kommersiell innpakning, bør bruke tiden på noe helt annet enn å høre på denne plata.