Flytende form

DOOL er kanskje ikke så godt kjent her hjemme i Norge, men det er de definitivt litt lenger sør i Europa. Debutalbumet «Here Now, There Then» fra 2017, ble kåret til Debut Album Of The Year av magasinet Metal Hammer, og særlig låta «Oweynagat» banet vei for ytterligere oppmerksomhet. I 2020 høstet oppfølgeren «Summerland» enda større oppmerksomhet med stempel som Album Of The Year i store deler av Europa. Låter som «Sulphur & Starlight» og «Wolf Moon» utvidet tilhengerskaren, og bandet fikk fans fra mange musikalske sjangre. Dette var med andre ord et udiskutabelt godt utgangspunkt for DOOLs tredje og rimelig aktuelle studioalbum «The Shape Of Fluidity». Bandet fra Nederland lever opp til sitt navn som betyr å vandre rundt eller vandrende på morsmålet.

Dette er, i overført betydning, også beskrivende for bandets tilnærming til musikken, og til livet for øvrig. Vokalist Raven Van Dorst er godt kjent i hjemlandet, både som TV personlighet og artist. Hennes vandring gjennom livet er ofte bakteppe for musikalske prosesser og veivalg. Som 20-åring fant hun ut at hun var født intersex, (en person som er født med kjønnskjennetegn som verken samsvarer med mannlig eller kvinnelig kjønn), Hun ble operert som baby, og det gikk altså to tiår før hun fikk vite om fortiden. «The Shape Of Fluidity» handler mye om dette, med fokus på at det er greit å være avvikende sammenliknet med samfunnsnormen, samt det å forandre seg og forme seg selv. Albumet handler også om musikalsk utvikling, for DOOL har modnet fint siden «Summerland».

Det er flere innslag av progrock og postrock, mens metal-aspektet ivaretas av noen tidvis ganske glupe gitarriff. Bandet har hele tre gitarister til disposisjon, med Nick Polak og Omar Iskandr som hovedaktører, pluss Raven Van Dorst her og der. Synergiene har utviklet seg slik at Polak og Iskandr leker seg fint innenfor rammene og maler et lydbilde som er mer utfyllende enn tidligere. Låta «Hermagorgon» («gorgon«, er det greske ordet for kvinnelige monstre, som henspiller på Van Dorsts egen fødsel) er største eksponent for disse nye gitarsynergiene, for her er vi omtrent i samme landskap som på Mastodons «Diamond In The Witch House». «Hymn For A Memory Lost» oser også av samspillet til nettopp Mastodons Bill Kelliher og Brent Hinds, og bedre blir det jo ikke. Vincent Krayder er bandet nye trommis, og han underbygger disse rytmene veldig bra.

Når dette er sagt, så er DOOL fortsatt seg selv på alle vis. Det melodiske står i hovedfokus, med Van Dorst sin karakteristiske og fyldige stemme som bærer vers og refreng ypperlig. Som på tittelsporet «The Shape Of Fluidity». Det blir ikke mer DOOL’sk enn som så. «Evil In You» er også en identitetsbærer, hvor bassist JB Van Der Wal driver låta, som så ofte før. Dette er kanskje den mest åpenbare linken mellom fortid og nåtid for DOOL, og det er bunnsolid. «The Shape Of Fluidity» er DOOLs klart beste album til nå, og gir veldig lite å pirke på. At bandet skriver låtene sammen, er også en sikker kilde til utvikling, og det blir spennende å se hvordan veien videre blir. Inntil da er det bare å nyte dette albumet, som gjør seg best etter et par/tre gjennomlyttinger. Fanger du opp de sterke tekstene i tillegg til de gode låtene, blir totalinntrykket mer enn godt nok. Faktisk feiende flott, i flytende form.