Spiritualized – «Everything Was Beautiful»
(Bella Union)
Engelske Spiritualized er tilbake med sitt niende album på tretti år, og høres ut som et aldrende spacerock-band forventes å låte. Det er mye lyd og mindre mening, og selv om det ikke er så mye nytt under solen funker det tålelig greit. Men dessverre ikke særlig mer enn det.
Jason Pierce, eller J. Spaceman som han også er kjent som fra sine dager i Spacemen 3, har hatt flere faste partnere oppigjennom årene, men nå er vel dette spirituelle prosjektet mer å betrakte som et enmannsband. I disse tider hadde det muligens passet å ha med «featuring» den ene og den andre, men siden fyren synger selv, lar vi dette ligge.
«Everything Was Beautiful» starter forutsigbart nok med en kjent oppskrift som minner mistenkelig om oppbygningen til tittelsporet på Spiritualizeds klassiker «Ladies and Gentlemen We Are Floating In Space». Med unntak av morsesignalene helt i starten som kunne vært en fortsettelse av et Avalanches-påfunn, er åpningssporet «Always Together With You» her altså støpt i samme form som begynnelsen på ovennevnte album fra 1997. Man skal ikke kimse av denne innfallsvinkelen, og selv om Spiritualized sjelden lager noe alvorlig rask, faller de heller ikke her for fristelsen å oppgradere seg selv nevneverdig. For det er noe trygt og daft over hele denne skiva.
Nye lyttere vil nok finne massive lydtepper med gitarer og blåsere som spennende ingredienser som lyser opp i en ikke altfor kamuflert shoegaze-verden. Andre vil muligens si at Spiritualized har fornyet seg litt, mens de fleste antakelig vil tenke at dette har de hørt haugevis av ganger tidligere. Men det går greit, så lenge man styrer unna reiseradiogospel-køntritwæng-låta «Crazy». Milde himmel!
«Best Thing You Never Had (The D Song) starter som en slags Kasabian-låt med et driv som Stone Roses har i «Love Spreads», men med blåsere, slik at det hele koker ned til et Primal Scream-ish eksperiment som vil få folk opp på beina og gradvis lulle konsertgjengere inn i en underlig svingende og alternativ hybridtåke av artrock og Specials-horn. Søte «Let It Bleed (For Iggy)» er visstnok en hyllest til Iggy Pop som forbilde. Interessant nok synes Pierce å ha blandet inn en albumtittel fra Rolling Stones-katalogen med Iggy som en parentes, samtidig som låta avslutningsvis mest virker som Beatles’ Sgt. Pepper-kakofoni i siruptakt. Alt sammen; tilsynelatende i en salig miks av gamle rockereferanser, men egentlig pinpointer låta ett av mange øyeblikk der blodet renner fra Iggys brystkasse etter å ha skåret seg (atter en gang) på Stooges-konsert.
«The Mainline Song/The Lockdown Song» framstår som et Michael Jackson-symfonisk «Will You Be There»-korvirvar med trommer, kazoo og trekkspill. Om det faktisk er disse instrumentene som inngår i arrangementet er ikke faktasjekket, men det høres slik ut. En evigvarende dur av tekstmessige floskler som egentlig bare kommanderer: «Værsågod; bli gæren!»
Om ikke forrige låt framkalte psykose og tilløp til sammenbrudd, gjør i hvert fall «The A Song (Laid in Your Arms)» et ærlig forsøk på å hjelpe til med dette. For dette er i det minste en kalkulert syretripp hvor det er lov å opptre psykedelisk under og etter avspilling. Å ta for seg teksten trenger man nødvendigvis ikke, men ironisk nok handler visst denne om å kaste bort deler av livet på å dømme andre.
Albumets siste låt er «I’m Coming Home Again», og endelig er det noe som etterlater lytteren en følelse av gjennomtenkt komposisjon. Skingrende gitarvreng har sjelden vært mer kjærkomment enn nå, for dette er en massiv avslutning hvor Pierce slynger ut alt han har av desperasjon i nesten ti minutter, og det er omtrent ti minutter for kort. Nettopp denne låta er så bra, at minimum tjue minutters sammenhengende lyd hadde vært på sin plass. Med en slik varighet kunne den også gjerne erstattet minst tre av de andre låtene.
Sju spor er ikke mye, men her er det mer enn nok. I all enkelthet har jeg likt Spiritualizeds melodiøse bidrag med overveldende og soniske lydbilder siden tidlig nittitall, og de er også alltid friske live. Dette er ikke livløst, men like fullt er det, med unntak av noen lett plaskende labber på første halvdel av skiva, egentlig bare hodet og halen som holder resten av kroppen flytende. En gang i tiden var det hele så fint.
