Godt nytt fra vestfronten

The Libertines, som ble dannet i London i 1997 med Carl Barât og Pete Doherty i spissen, ble kjapt favoritter innen den nye indierock-bølgen på tidlig 2000-tall med debutalbumet «Up the Bracket». Både musikalsk og med tanke på «arbeidsfordelingen» seg imellom, hvor begge sang og spilte gitar, ble paralleller til Joe Strummer og Mick Jones i The Clash umiddelbart trukket av flere lyttere. Det er heller ikke så rart at referansene til The Clash kom opp tidlig siden Mick Jones faktisk produserte de første skivene til The Libertines, som nå også inkluderer trommeslager Gary Powell og bassist John Hassall. På årets utgivelse er det den franske produsenten Dimitri Tikovoï, med blant annet Marianne Faithfull, Ghost, Placebo og The Horrors i porteføljen, som har hatt ansvaret under innspillingen.

«All Quiet On The Eastern Esplanade» er kun det fjerde studioalbumet denne kvartetten har vrengt ut på drøye tjue år. Tross sin kommersielle suksess, var The Libertines’ bevegelser ofte overskygget av interne konflikter og rus, noe som til slutt førte til oppløsning av bandet etter deres selvtitulerte oppfølger i 2004. Etter dette dannet medlemmene nye band, eller bidro i allerede etablerte konstellasjoner. Pete Dohertys Babyshambles var ett av dem som oppnådde en viss grad av suksess selv om det garantert fantes kritiske røster der ute. Det ble med tre studioskiver, og spennende «Sequel To The Prequel» fra 2013 er deres foreløpig siste. Noe av årsaken til dette, kan være at The Libertines ble gjenforent for en rekke konserter i 2010, og fire år senere også for opptreden i Hyde Park. I 2015 ga de ut sitt tredje album «Anthems For Doomed Youth», over ti år etter forgjengeren. Atter en gang har The Libertines latt fansen vansmekte av lengsel i cirka ti år, men rykende ferske «All Quiet On The Eastern Esplanade» skal vise seg å være verdt ventetiden.

På The Libertines’ siste album virker de å ha gjenfunnet seg selv uten desperat higen etter samme galskap som ga dem suksess for tjue år siden. Åpningslåta «Run Run Run» har samme tittel som en Velvet Underground-klassiker, og den starter med et vers hvor linja «it’s my party and I’ll cry if I want to» dukker opp. Akkurat denne verselinja speiler tittelen på sutrelåta til Lesley Gore fra 1963, men den er gudskjelov langt unna akkurat det lydbildet. Noe annet skulle tatt seg ut fra The Libertines, som fortsetter arven fra garasjerock med småpunka elementer samtidig som de både toner ned en del og eksperimenter med flere stilarter. Det er likevel åpenbart at Doherty og Barât gjenoppliver bandets energi fra de første årene, og ordspillene dukker opp innimellom. Albumtittelen i seg selv, «All Quiet On The Eastern Esplanade», drar tankene mot Erich Maria Remarques roman «All Quiet On The Western Front» fra 1928, som handler om en tysk soldats opplevelser og følelse av avmakt under første verdenskrig. Om The Libertines ikke er forfattere av samme kaliber, er de heller ikke helt blinde for samtidens geopolitiske spenninger. Tekstmessig peker kompassnåla alle veier, men muligens mest sør- og østover.

Det som er tydelig på denne skiva, er at punkrocken mest ligger i bunnen som et kult minne, og at låtene stort sett er melodiøse indierock-eksperimenter med litt rusten støyfaktor innimellom. Det svinger mellom ulike landskaper. En låt som veldig enkle «Oh Shit» har i prinsippet konsertens allsangfaktor i seg, og den kan fylle et dansegulv på en hipsterklubb. Det er som The Kooks med mer levd liv, men likevel moro for ungdommen. Kontrasten er derimot «Baron’s Claw» hvor jazzklubb-følelsen er sterk. Rolig er også «Man With The Melody», og her får visst alle de fire medlemmene et lag med i vokalpartiene. Låta har finfine harmonier med sin med piano- og strykerarrangementer. Selv om the libs ikke har like rustne stemmer, er dette en låt som ville passet karer som Joe Henry og Tom Waits. Den stilige singelen «Night Of The Hunter» er en historie om erkjennelse av egen framtidige død, eller evig flukt som konsekvens av gjennomført hevnaksjon. Her er det flere referanser. Én ting er «ACAB» (all cops are bastards), men selve tittelen er identisk med filmen fra 1955 om voldspredikanten Harry Powell gestaltet av Robert Mitchum, som har LOVE tatovert på høyre hånd og HATE på venstre.

Bandets nyeste verk, «All Quiet on the Eastern Esplanade», er et album som, selv om det ikke helt når høydepunktet i karrierestarten likevel setter en solid standard. Fortsatt oser London-gjengen av ustrukturert sjarm, som kjennetegnet deres tidligste dager, men nå med en modenhet som speiler nåværende alder. Uten å prøve å gjenoppfinne seg selv, har The Libertines tatt essensen av sine glansdager og oppdatert den med et moderne uttrykk. Med elleve låter hvor også «Mustangs», «I Have A Friend» og «Merry Old England» må nevnes, klarer de å levere gitarlinjer og fengende melodier, mens de maler levende bilder med sine tekster og viser at de fortsatt kan skape svært hørbare låter. At «Shiver» har noe Coldplay-aktig over seg, er litt overraskende, men når «Be Young», med ska-liknende kaosbilde av gitarsoloer og reggae-rytmiske tendenser, slår inn er egentlig denne indiepoppunkrock-kompotten komplett. Det vil si; endelig slutt er det med «Songs They Never Play On The Radio»; en passe elegant outro på en ellers så gjennomført skive.