Svømmeknapp

I et hav av musikalske bølger dukker noen band opp som badeender på avveie. Det vil si, noen forviller seg fra badekaret eller badebassenget til en lokal dam, og noen tar sjøveien ut i den store verden. Blant disse surferne finner vi den Canada-baserte indierock-duoen Ducks Ltd. bestående av engelskfødte Tom McGreevy og australske Evan Lewis. Med andrealbumet «Harm’s Way» svømmer de ut på det åpne havet for å utforske større deler av verden enn Toronto. Inspirert av jangle-popen som blomstret på 80- og 90-tallet, viderefører Ducks Ltd. ideene fra debutalbumet «Modern Fiction» med relativt oppstemte melodier, trivelige gitarriff og passe hurtiggående trommelyd. Bandets evne til å mikse powerpop og skranglete lyder til en jovial opplevelse, er ganske god. Det er dog ingen tvil om at vi har hørt denne formen for formidling mang en gang, men det er jo noe med å la musikken leve litt og forsøke å la den flyte inn i øregangene.

På «Harm’s Way» har Ducks Ltd. fått hjelp i studio av produsenten Dave Vettraino, og følelsen av at han har brukt dobbeltalbumet «Scared To Get Happy» med undergrunnsartister i perioden 1980-1989 som inspirasjonskilde, melder seg ganske tidlig. Det er sikkert ikke så enkelt, men med lydbildet Ducks Ltd. forfekter, kunne de sikkert sklidd inn blant artistene på ovennevnte samling. For «Harm’s Way» har indie-nostalgiske referanser som blandes med nyere elementer. Sånn sett kan man si at lydbildet er rimelig tidløst. Det er nok heller lytterens foretrukne miljø som avgjør om man henger med på de gitarbaserte indierock-tonene eller ikke. Nå er det er ikke bare uttrykket som gjør Ducks Ltd. til en fiffig enhet. Tekstene viser at duoen har brukbar innsikt i mellommenneskelige relasjoner, og de formidler stemninger på en grei måte. Noen ganger virker det likevel som de prøver litt for hardt å være «nede» når melodiene er sånn passe «oppe».

De ni låtene på albumet er absolutt hørbare, og når man gir dem en sjanse får man etter hvert tak på noen av de små nyansene. Fra åpningssporet «Hollowed Out» med tidlige «The Cure»-gitarer og videre inn i «Cathedral City», glir de kjapt over i lyden av hvilket som helst britisk, jangly post-punkband for cirka førti år siden. Slik er det egentlig gjennom hele albumet. «Train Full Of Gasoline» står litt ut, men totalt sett er det samme tempo, samme lyd og samme stil med unntak av sistelåta «Heavy Bag». Denne toner det hele ned, nesten på «Belle And Sebastian»-vis. Gjenbruk av riff og melodilinjer er vel og bra, men ankepunktet er likevel at de fleste av låtene er i overkant like. Det er selvsagt lov å bruke en fleksibel sjablong, men her synes malen å være mer konstant enn hva godt er i lengden.

«Harm’s Way» viser for så vidt bandets musikalske talent, inspirasjon og til dels også visjon. De har et gjenkjennelig lydbilde, og låtskrivingen er helt hyggelig. Men det stopper liksom der. I oseaner av artister som flyter godt på unik energi, særegenheter eller status, frykter man nesten at Ducks Ltd. drukner i mangfoldet av talentfulle musikere som konkurrerer om lytternes gunst. Derfor er det litt synd at de virker å slå seg til ro med å duppe i vannkanten når de tilsynelatende skulle legge ut på en begivenhetsrik oppdagelsesferd for både seg selv og publikum. Vi håper de får opp dampen etter hvert, for akkurat nå kan det dessverre virke som en knapp halvtimes svømmetur er krevende nok.