Bare begynnelsen

Det skjer alltid noe i London, og i det siste har det skjedd en hel del på den alternative musikkscenen. Akkurat det er ikke så unikt, men at kvintetten The Last Dinner Party, som startet opp i karantene for bare noen få år siden, skulle belønnes med førsteplass på den britiske albumlisten for debutalbumet «Prelude to Ecstasy», så kanskje ikke alle komme. I et allerede pulserende miljø, finner vi en bemerkelsesverdig konstellasjon full av kreativitet. Vokalist Abigail Morris, Lizzie Mayland på vokal og gitar, bassist Georgia Davies, gitarist Emily Roberts og Aurora Nishevci på keyboard og vokal, har kastet seg ut i et landskap av indierock, art-rock, kammerpop og klassisk musikk som formidles med lidenskap. Hvor er trommeslageren, tenker man? Det har de ikke, eller jo, men ikke som fast medlem. Det spiller vel ingen rolle når man trakterer mandolin og fløyte selv. Såpass tøysete og såpass interessant er dette bandet, at det absolutt bør regnes med fra nå.

Musikken er melodiøs og massiv, og kan umiddebart anses som en utfordring for etablissementet. Nå står det vel å merke et større apparat bak denne gjengen, så ringvirkningene kan bli voldsommere enn selv den uavhengige scenen setter pris på. For musikken skyter i alle retninger. Spesielt omfangsrikt blir lydbildet når The Last Dinner Party gønner på med strykere og blåsere med forrykende energi. Kilder tilsier at de er svært inspirerte av David Bowie, men på dette albumet, bestående av tolv låter, er det så mange referanser at man nesten går i ball. Eksempelvis er førstesingelen «Nothing Matters» som en retro-fet orkestrert ABBA-låt; la oss si en slags «The Day Before You Came» med voksentekst og bedre diksjon. Det er flere singler på denne skiva, og på stilige «My Lady Of Mercy» eksperimenterer bandet med høye og lave toner, rolige partier og klassiske eksplosjoner som selv den urgamle hesten Richard Wagner kunne dratt til med sin valkyriske galskap, og på toppen av det hele blandes da vitterlig en anelse av «Game Of Thrones»-temaet inn også? Valyrisk eller valkyrisk? Fritt valg.

«Burn Alive» er en knallgod låt med goth-inspirerte 80-tallstrommemaskiner og sløye gitarer som dukker opp et sted mellom tidlig Cocteau Twins og All About Eve. På sistesingelen «Caesar On A TV Screen» høres det ut som Suzi Quatro har fått innpass sammen med ABBA og jentene i Let’s Eat Grandma. Her er det helt umulig å følge med på retningen, men festlig er det uansett. «The Feminine Urge» er en ganske kul indiepoplåt hvor Mika og Florence Welch synes å være inni miksen. Det samme er «On Your Side», og her slenger vi inn übercoole Lana Del Rey mens vi nærmest påminnes røsten til skjønningen Faye Fantarrow. Det er utrolig hva The Last Dinner Party klarer å trylle fram av lyd. Enda mer fascinerende er det at tross alle assosiasjoner som popper opp som maiskorn i solsteika, så har de en klar egenart. Her er pianospill, weeping gitarer, koring, drivende komp, klassiske elementer, myke linjer og frodige arrangementer, og på denne måten har bandet klart å sy sammen et verk som åpenbart skiller seg fra mengden. Bare hør på «Portrait Of A Dead Girl» og «Mirror», og du får essensen av hele skiva.

Med «Prelude To Ecstasy» drar The Last Dinner Party publikum inn i en lydlabyrint hvor ingenting virker å være umulig. Derfor er den aller beste tilnærmingen selvfølgelig å ta seg tid til å lytte gjennom albumets drøye førti minutter, og deretter bli overrasket for hver runde skiva snurres. Oppfinnsomheten og engasjementet er på topp, så her er det egentlig bare å la seg forføre av ekstase og andre smårampete viderverdigheter. Tross en viss hype i forkant, er det ikke hver dag et band som nærmest kommer ut av intet, og som samtidig har så mange intrikate musikalske lag, pirrer interessen såpass fort. Det er alltid en viss fare for å bomme med spådommer, men jeg tror dette er det første av mange gode musikalske måltider snarere enn det siste. Det er i hvert fall ikke den siste festen.