Tristessetøys

Gruff Rhys er en smart herremann fra Wales som har satt sitt preg på den britiske indie-scenen som vokalist og låtskriver siden 90-tallet. Helt fra begynnelsen med det pop-psykedeliske-bandet Super Furry Animals, som med debuten «Fuzzy Logic» i 1996 og fram til karriereslutt i 2016 leverte ni studioalbum, har Rhys vært en spennende karakter. Som frontfigur for Super Furry Animals var han framtredende, men like fullt fikk både han og bandet mindre eksponering enn en del andre indieband fra øyriket i vest. Noen husker sannsynligvis gjennombrudssingelen «Something 4 The Weekend», og muligens også andre indie-klassikere som «The Man Don’t Give A Fuck» og Bowie-aktige «Demons», om disse plutselig spilles over høyttalerne et kvart århundre etter storhetstiden. Mest av alt bør alle få opp ørene for de absolutt briljante indiepop-perlene «Juxtaposed» og «Northern Lites», og det leder oss over til det dagsaktuelle albumet til Gruff Rhys. Denne artisten har et musikalsk touch som ikke har begrenset seg til bandets suksess. Tvert om har han skapt seg en ganske god solokarriere. Med sine åtte soloalbum, og deltakelse i samarbeidsprosjekter, har Rhys utforsket ulike stilarter og eksperimentert med flere lydbilder. Likevel har han beholdt sitt opprinnelige preg.

Hans siste soloalbum «Sadness Sets Me Free» starter med tittelsporet, og akkurat her tråkker han nedover en noe nedstrippet folkpop-gate. Selv om tristesser er temaer, skal vi gjennom albumets ti låter stifte bekjentskap med flere av hans gøyale innfallsvinkler fra melankoli til lystig stemning. Som alternativ musiker med mange ideer har Rhys latt seg inspirere av den friske miksen av sci-fi-filmer, kosmiske eventyr og personlige erfaringer, og resultatet er et rimelig variert og artig verk. Her får vi folky plukking på strengeinstrumenter til mer omfangsrike strykerarrangementer, og elektroniske eksperimenter. Rhys viser en egen evne til å formidle levende melodier, med tekster som balanserer mellom finurligheter og rørende øyeblikk. Ett av disse framkommer ganske klart i tekstlinjene fra andresingelen «Bad Friend». Dette er en søt melodi med lette rytmer hvor budskapet kort og greit er at kanskje dårlige venner likevel kan forbli venner. Her refererer Gruff Rhys til seg selv, hvor han bedyrer at han egentlig er ganske grei til tross for at han roter det til enkelte ganger. Med sin vittige selvinnsikt beskriver han seg selv som like pålitelig som en sel som har fått i oppdrag å levere posten, eller like fjern som en flakkende Pokémon, om han blir bedt om å huske telefonnummeret ditt.

Albumet har en fin balanse mellom sjarm og dybde, og flere av låtene minner om Super Furry Animals’ glansdager rundt årtusenskiftet. Musikken er en form for psykedelisk snurr som møter skråblikk-aktig indie-pop, og Rhys tar lytterne med på en tur med lette rytmer til mer komplekse melodilinjer. Tematisk skiller dette albumet seg fra forgjengeren «Seeking New Gods», som var et konseptalbum om «et fjell som blir en gud», inspirert av Mount Paektu i Asia. Dette nye albumet har en mer leken og personlig tilnærming. På «Sadness Sets Me Free» reflekterer Rhys over eget liv, relasjoner og filleting som bidrar til unødvendige utfordringer i livet. Andre ganger er ikke filletingene så bagatellmessige, og da blir det enda mer å bale med. Låta «Bad Friend» er allerede nevnt, og med «Celestial Candyfloss» slår vibbene fra Super Furry Animals inn igjen. Dette er tipptopp pop med 70-talls easy listening-fioliner hvor både The Beatles og The Beach Boys kunne ha blandet inn noen edle dråper fra fortiden. Dette er selvsagt bare en subjektiv forestilling, for Rhys klarer å snekre godlåter på bestilling, selv med corny skildringer. Det fortsetter med lekre «Silver Lining Lead Balloons» og slentrende «Peace Signs». Disse er nydelige saker som skinner på linje med noen av låtene fra tidligere deler av karrieren, som er nevnt innledningsvis. Store deler av skiva inneholder så mange stilige svingninger at det er en fryd. Bossa-tøysete «They Sold My Home To Build A Skyscraper» leker med lyder, rytmer og en rekke instrumenter du finner i sydlige strøk. Gjerne på et annet kontinent.

«Sadness Sets Me Free» bekrefter at Gruff Rhys har bevart mye av sin karakteristiske stil. Hans eget band er én referanse, men andre walisiske travere som Gorky’s Zygotic Mynci, aldrende britpoppere som Jarvis Cocker og Damon Albarn på solotokt, eller den amerikanske luringen Andrew Bird, kan også gi indikasjoner på hvilket musikalsk landskap Rhys opererer i. Ikke minst er den underfundige humoren som benyttes, vesentlig her. Som albumtittelen antyder, viser «Sadness Sets Me Free» hvordan bearbeiding av nedstemthet kan frigjøre kreativitet og vidd. Gruff Rhys oppfordrer nærmest til å feire sørgmodighet når vanskelige emner formidles på en snedig måte. Albumet fungerer derfor som pedagogisk balsam, hvor musikken er lindrende og oppbyggelig. Dette er ikke bare intelligent, men også underholdende, når vi veiledes i forståelsen om transformasjon av triste følelser.