Bølgende følelser

Danske The Raveonettes slapp nylig albumet «Pe’ahi II», og for dem som husker at de allerede i 2014 kom ut med skiva «Pe’ahi», er det muligens noe som skurrer. Ikke musikalsk, eller jo litt der også, men mest tidspunktet for utgivelsen. Likevel er det en slags sammenheng her. Etter at det første «Pe’ahi»-albumet kom for over ti år siden, mente bandet, som i praksis består av duoen Sharin Foo og Sune Rose Wagner, at de hadde enda flere ideer som burde kunne videreføres. Likevel gikk det altså hele ti år før de faktisk fulgte opp. Hva skjedde egentlig på veien mot «Pe’ahi II»?

Med unntak av «2016 Atomized», hvor The Raveonettes slapp en ny låt hver måned, er «Pe’ahi II» faktisk det eneste studioalbumet med egne låter siden 2014. Joda, albumet «The Raveonettes Sing…» kom ut i fjor, men det var, som albumtittelen indikerer et coveralbum, hvor inspirasjonskilder som The Everly Brothers, Buddy Holly, Gram Parsons var i den ene enden av den musikalske skalaen, og The Velvet Underground, The Doors og The Who ble hyllet i den andre. At «Pe’ahi II» derfor skal kunne oppfattes som en direkte oppfølger til «Pe’ahi» er verken logisk eller ulogisk. Tematisk og musikalsk er det dog forståelig siden også denne skiva bærer på personlige utfordringer og opplevelser, samt at den bygger på tilsvarende lekne støypop-formel som forrige gang.

Utgangspunktet for den første «Pe’ahi»-tittelen, var Sune Rose Wagners nær-døden-opplevelse på surfestedet med samme navn, på nordkysten av Maui, Hawaii. Dette er kjent for å ha noen av verdens største bølger, populært kalt «Jaws», og det var under et slik surfebesøk det visstnok holdt på å gå skikkelig galt. Litt klisjéaktig tenkt skal bølgene ved «Pe’ahi» være inspirasjon til musikken på både «Pe’ahi» og «Pe’ahi II», og det til tross for at voldsom bølgebrus ikke høres her. Like fullt er musikken både heftig og uforutsigbar, og ved å legge til «II» signaliserer The Raveonettes en musikalsk fortsettelse av det de startet drøye ti år tidligere. Coverearten er også gjenkjennelig.

Timingen er likevel litt merkelig, for selv om tekstene krevde bearbeiding slik at især Wagner kunne vende tilbake til dette landskapet, kunne modningsprosessen sikkert gått litt kjappere; ett år kjappere, kanskje? Ti år mellom «Pe’ahi» og «Pe’ahi II» ville virket mer riktig. I hvert fall riktigere enn at «Pe’ahi II» på en måte er med på å markere 20-årsjubileet for gjennombruddskiva «Pretty In Black», men hva vet vel vi om dette? Det er egentlig ikke vårt anliggende heller. The Raveonettes har ikke akkurat latt seg stresse av tidsbruken, så da ble det slik. Og som naturlige bestanddeler av denne utgivelsen ble «Pe’ahi II» promotert med to singler som ga en smakebit på hva som ventet.

Førstesingelen «Blackest» satte tonen med sine mørke garage-strukturer og surf-gitarriff som minner om noe av den intense stemningen på «Pe’ahi». «Killer» er en annen singel med vesentlig mindre fuzz, garage og shoegaze. Dette er som en deilig Lush-låt idet de vender vekk fra shoegaze og rusler i retning av britpop. De melodiøse trekkene er renere og mer framtredende. Begge singlene gir gode indikasjoner på hva «Pe’ahi II» har å by på, for de åtte låtene her, beveger seg mellom nettopp disse musikalske variantene. Den ene siden tryller fram duse, men tålelig lyse toner, mens den andre er mørkere og mer eksperimentell. Fellesnevneren for samtlige låter er uansett at dette er melodiøs indierock. Hør bare på åpningssporet «Strange» og «Sunday School», som representerer de lettere partiene, og motsetningene «Dissonant» og «Ulrikke». «Speed» kan fort bli den neste singelen, mens «Lucifer» med sine post-punk-gitarer og lett harmoniske vokaler, skaper et passe schizofrent lydbilde.   

Med «Pe’ahi» introduserte The Raveonettes et passe mørkt og bølgende lydbilde preget av uvanlige grep som bruk av harpe og kirkekor. Nå, med «Pe’ahi II», uten nødvendigvis bruken av de samme elementene, bygger de videre på denne nesten filmatiske estetikken. Sånn sett er dette kanskje et naturlig ekko av fortiden. The Raveonettes er like lekne som navnet tilsier (inspirert av 60-tallsgruppa The Ronettes og uttrykket Rave On!), og de synes ikke å la seg styre av andres forventninger, eller jubileer, for den saks skyld. De virker bare å følge følelser og kreative strømninger, muligens litt som en surfer som venter på den rette bølgen.