Et lite stykke Irland

Når den irske artisten Maria Somerville nå slipper sitt oppfølgeralbum «Luster», virker det som hun har en indre dialog som berører natur, nostalgi og svevende lydtepper. Etter flere år i Dublin, hvor hun utviklet sitt drømmepop-uttrykk av shoegaze, slowcore og eksperimentell ambient, har hun vendt hun tilbake til stedet hun vokste opp, omgitt av fjell og sjø vest i Irland, kalt Connemara. Og det var nettopp her, med utsikt over innsjøen Lough Corrib og i et lite hjemmestudio i stua, at albumet «Luster» begynte å ta form som en eterisk blanding av Pale Saints, Slowdive, Clannad og Cocteau Twins. Siden Somerville befinner seg på det knakende gode indie-labelet 4AD, er det ikke så rart at noen av de ovennevnte bandene slår inn som referanser.

4AD og Maria Somerville har åpenbart et veldig fint forhold. For noen år siden sang hun en coverversjon av Nancy Sinatras «Kinky Love» i forbindelse med plateselskapets 40-årsjubileum, men spørsmålet er vel om hun ikke egentlig covret Pale Saints’ coverversjon av «Kinky Love» fra 1991, og ikke Sinatras original fra 1976. Coverversjonen av coverversjonen passer uansett godt med 4ADs shoegaze-estetikk. Dette lydbildet er altså ikke så ulikt den irske jentas eget uttrykk. Maria Somerville føyer seg dermed inn i en musikalsk tradisjon av artister hvor myke, tåkete og melankolske toner verdsettes. Med Somervilles dragning mot alvisk stemning, trenger man ikke altfor mye fantasi for å forestille seg at det meste av det typiske 4AD-slektskapet og naturens elementer enkelt kan inkorporeres i musikken.

Der debutalbumet «All My People» fra 2019 var preget av hjemlengsel, er «Luster» en hjemkomst. Opptak av vinden som suser, bølger som slår mot land, fuglekvitter, og til og med suset fra strømmaster, sniker seg inn i låtene. På en måte kan man tenke at alt dette er skyggespillere i et intimt, men likevel ganske omfangsrikt lydlandskap. Åpningen «Réalt» som på irsk betyr “stjerne” byr på et instrumentalt glimt av nettopp dette. Litt som Cocteau Twins-åpningen «Lazy Calm» på «Victorialand»-skiva, men uten den lange og voluminøse økningen. Mer av samme karakter merker man likevel på stilige «Garden», ispedd enda tidligere shoegaze- og post-punk-assosiasjoner. Forestillingen om at tidlig Cocteau Twins og The Cure her lusker i buskene, er vrien å fri seg fra. Noe av den samme 80-tallsundergrunnen kjennes også på «Projections», men det er nok låter som «Spring» og «Stonefly» folk uten hang til den spesifikt nevnte indie-scenen virkelig bør lytte til. Den første er deilig, sløv, lys og dus på samme tid, og den andre har en touch av Nabihah Iqbal i seg. Spesielt når tempoet økes.

Albumtittelen handler selvfølgelig ikke om at Maria Somerville har vært på besøk et sted på Vestlandet selv om musikalske irer ofte anses som norgesvenner. Tittelen «Luster» er engelsk og betyr noe sånn som “glans” eller “glansfull”, og artisten selv illustrerer dette som når lyset treffer steinene utenfor huset hennes idet regnværet nærmer seg; altså en skimrende, gyllen glans som oppstår i øyeblikket før været endrer seg. Dette er for så vidt også et bilde som passer godt til musikken siden den stadig beveger seg mellom klare og slørete toner. I så måte har skiva en del lag som bør høres ordentlig. Atmosfæriske «Halo» er en slik låt. Det samme kan man si om den ambient-pregete avslutningen «October Moon» som vever sammen vokal, gitar og havbrus til noe nærmest sakralt. På «Violet» får Somerville drahjelp av landsmannen Ian Lynch fra folkrockbandet Lankum, der han spiller på en irsk sekkepipeutgave kalt uilleann pipes.

Maria Somerville smelter sammen en rekke impulser som til sammen blir et behagelig lydlandskap. Likevel er det noe som mangler. Den ene eller de to virkelig gode låtene som skiller seg ekstra godt fra mengden finnes ikke. Dog kan «Luster», på liksom-poetisk vis, gjerne omtales som et album der sted, tid, lyd og lys gir myk landing uten store problemer, og hvor hjemlengsel forvandles til tilhørighet. Uansett hvor veien går videre, vil Maria Somerville alltid bære med seg Connemara; eller et lite stykke Irland som man også kan si.

Foto: Cáit Fahey