Hopper-hyllest

Det er noe besnærende med gamle helter som produserer den ene plata etter den andre gjennom et langt musikerliv. The Waterboys’ konstante faktor og udiskutable sjef, Mike Scott, er en slik fyr. Siden 80-tallet med tre glitrende indierock-skiver, og videre inn på 90-tallet med to like glitrende folkrock-skiver, har The Waterboys jevnt og trutt sluppet skiver med den evig nysgjerrige og visjonære skotten i spissen. Etter hvert som tiden har gått har det vært mye utforsking og musikalsk variasjon, men det har også vært utgivelser av variabel kvalitet. Innimellom genialt, andre ganger i overkant dristig. Såpass dristig at Scott nesten har satt renommeet på spill. The Waterboys kunne blitt like store eller større enn U2 og Simple Minds i sin samtid, men Mike Scott hadde andre planer. Han gjør sin egen greie, og det er denne kreative standhaftigheten som er så beundringsverdig. Nå, 14 år etter den vellykkete «avtalen» Scott hadde med Irlands nasjonalforfatter på konseptalbumet «An Appointment With Mr. Yeats», kommer et nytt konseptalbum ut; «Life, Death And Dennis Hopper». Apropos dristig.

Albumtittelen sier alt om hva og hvem som skal portretteres, men «Life, Death And Dennis Hopper» er definitivt et uforutsigbart album med sine 25 spor. Denne langspilleren beskriver en av Hollywoods mest kaotiske og ikoniske personligheter; nemlig skuespiller, fotograf, regissør og poet Dennis Hopper. På en ypperlig måte tryller Scott fram historier og hyllester drapert i en haug med forskjellige lydbilder og musikalske sjangere som glam, rock, folk, easy-listening, soul, jazz, country, blues, og gud vet hva. Historien bak albumet startet da Mike Scott tilfeldigvis besøkte en fotoutstilling med Hoppers egne bilder i London for omtrent ti år siden. Den het «The Lost Album», og bildene, som viste det amerikanske 60-tallets sjel fra innsiden, traff Scott som en åpenbaring. Mannen, som allerede i 1983 skrev «A Girl Called Johnny» til ære for Patti Smith, lot seg igjen bergta av et annet ikon. Dennis Hopper var motkulturens mann, og med filmer som «Rebel Without A Cause, «Easy Rider», «The American Friend», «Apocalypse Now», «Rumble Fish», «Blue Velvet» og «True Romance» på samvittigheten, fikk verden oppleve en passe sprø karakter i full utfoldelse. Ta med «Speed» og «Waterworld» også, så husker du antakelig enda mer av galskapen hans.

I prinsippet startet denne musikalske Hopper-reisen allerede på The Waterboys-skiva «Good Luck, Seeker» fra 2020, for der finnes det en låt om nettopp Dennis Hopper. Det skulle visst bare være en enkelt hyllest, men før Mike Scott visste ordet av det, hadde han skrevet to Hopper-låter til. Ved å fordype seg i flere biografier, filmer og mengder med intervjuer, fotografier og annen litteratur fra Hoppers verden, ble ideen om en Hopper-hyllest utvidet til en EP. Dette var åpenbart altfor lite format for Scott, så da var det bare å klinke til med et omfattende album med spilletid på en times tid. The Waterboys’ 16. studioalbum ble blant annet spilt inn legendariske Sun Studios i Memphis, og resultatet er et voldsomt ambisiøst konseptalbum, som like gjerne kunne vært omtalt som musikalsk hørespill eller biografisk filmmusikk.

Albumet åpner med Hoppers røtter i Kansas og manøvrerer deretter lytteren inn i 60-tallets opprør og flower power, gjennom 80-tallets mørke dekadanse og videre til en slags roligere, men fortsatt underlig ettertenksom pensjonisttilværelse. Underveis møter vi scener og stemninger som kunne vært hentet rett ut fra en Hopper-film; det er røykfylte hotellrom, syrete ørkenfester, stillferdige golfrunder og brutale kollisjoner mellom kunst og realisme. Mike Scott har dannet solide musikalske allianser, for allerede på åpningslåta «Kansas» er det den alternative countryrockeren og outlaw-guruen Steve Earle som formidler på særdeles amerikansk vis, før Scott selv leker mellom storbandjazzens blåsere og klassiske rytmer på «Hollywood’ 55». Pop art-kunstneren Andy Warhol blir involvert i fortellingen på Burt Bacharach-vis i «Andy (A Guy like You)», og Trondheims-bandet Sugarfoot bistår på den 70-tallsaktige freakfolk-låta «The Tourist».

Fine «Blues For Terry Southern», med sin tidvis Gilmour-pregete gitar, framstår litt som The Waterboys kunne høres ut på «Dream Harder» for over tretti år siden. Du vil gjenkjenne lyder, akkorder og instrumenter, som i kombinasjon minner om ett eller annet fra tidligere album. Om det er tangentene fra «This Is The Sea» eller visefolk-referanser fra «Room To Roam», spiller ingen rolle, for alt spinner jo rundt Mike Scotts innovative innfall uansett. Slik er altså hele denne skiva der Bruce Spingsteen plutselig bidrar med spoken word på «Ten Years Gone», og den korte duetten «Letter From An Unknown Girlfriend» med Fiona Apple, er en outsider i mylderet av referanser til Dennis Hoppers fem koner, som alle har en egen låt. Michelle Phillips kjenner du sikkert til om du drømmer deg tilbake til California på 60-tallet. Og for å ta det åpenbare med én gang: låta «Frank (Let’s F*ck)» er to usannsynlig unødvendige minutter selv om narrativet er at denne Blue Velvet-replikken også er relevant for den totale historien om Dennis Hopper. Filmscenen er selvfølgelig grei i sin kontekst, men denne låta er bare teit.

Selv om duettsingelen «I Don’t Know How I Made It» med Taylor Goldsmith fra de amerikanske folkrockerne Dawes, og «Golf, They Say» er ganske gode saker, legger The Waterboys seg her på denne litt gjennomsnittlige voksenlinja som de har hatt en tendens til å gjøre de siste par tiårene. Derfor avtar interessen, rent musikalsk, noe mot slutten av albumet. Tross at ikke alle låtene står like sterkt alene, samt at den voldsomt musikalske bredden og den nærmest episke lengden kan virke krevende å lytte inn, må livshistorien til Dennis Hopper selvfølgelig fullføres. Det gjøres med skildringen fra Venice, California i 2010, hvor han vandret inn i solnedgangen i en alder av 74 år, før «Aftermath» avslutter forestillingen om «Life, Death And Dennis Hopper» med endelig teppefall.

Til syvende og sist er «Life, Death And Dennis Hopper» langt mer enn en omfangsrik samling av låter. Skiva oppleves, når man har lyttet flere ganger, som et drøyt kunstnerisk prosjekt som med vilje tøyer formatets rammer. I dette ligger nettopp det å sprenge grenser, og det er både verkets utfordring og styrke. Hoppers liv og vesen var alt annet enn strømlinjeformet, og Scott fanger dette med en rå og kompromissløs tilnærming. På samme måte som Dennis Hopper, nekter denne musikken å la seg binde av én stil. Her er alt fritt og utemmelig, litt avhengig av hvilken fase i hovedpersonens liv som skildres. Dette er en sanselig og intens opplevelse som lar oss få mer enn en munnfull av både virvaret og storheten i Hoppers kunstnersinn. Omtrent det samme kan man si om Mike Scott.