Julien Baker & TORRES – «Send A Prayer My Way»
(Matador Records, 2025)
Sterkt møte mellom indierock, outlaw country og skeive sørstatsfortellinger.
En januarkveld i 2016 sto to unge musikere på scenen sammen for aller første gang. Det var sørstatsjentene Julien Baker og Mackenzie Ruth Scott, alias TORRES. Etter konserten flåset de om å lage et country-album sammen, men det tok nesten et tiår før dette ble en realitet. Baker og Scott har allerede rukket å gjøre en del, og solokarrierene var godt på plass lenge før dette samarbeidet startet. Dessuten er Julien Baker, som både kan formidle lavmælte låter og klinke til med et fyldig lydbilde, medlem av indiefolk-trioen Boygenius sammen med Phoebe Bridgers og partneren Lucy Dacus. Sørstatsvenninnen TORRES er muligens mer kompromissløs og har enda mer indierock i seg enn Baker, så at de sammen skulle lage en country-skive var ikke gitt. Men da de delte scenen, fikk de altså en felles visjon som resulterte i albumet «Send A Prayer My Way».
På «Send A Prayer My Way» dykker de to artistene inn i et landskap preget av alternativ country tuftet på Outlaw-tradisjonen. At duoen beveger seg over i outlaw-landskapet som eksempelvis den legendariske texanertrioen Waylon Jennings, Willie Nelson og Kris Kristoffersen er eksponenter for, er et interessant valg. På den annen side står outlaw country for en kunstnerisk uavhengighet som også er inspirert av rock’n’roll, bluegrass, rockabilly, blues og sørstatsrock. Outlaw-musikerne var på en måte utskuddene i sin samtid. Derfor passer det bra at de to skeive indie-jentene henter inspirasjon fra den delen av country-sjangeren som viste fingeren til Nashvilles pop-polerte country-oppskrifter for datidens artister. Outlaw kan i så måte betraktes som country-musikkens indierock, og annerledeshet og uavhengighet vil alltid være viktig når man skal utfordre etablissementet på flere forskjellige måter.
Skiva inneholder tolv låter og starter bra med den indiefolk-pregete låta «Dirt». Det samme kan man si om de øvrige singlene «Sugar In The Tank», «Bottom Of A Bottle» og «Sylvia» selv om det åpenbart brukes instrumenter som lett kan assosieres med country. Det er likevel flere låter som er vesentlig mer country; ikke slik som stjerneskuddet Lainey Wilson, som ville hatt for høy pitch for eksempelvis «The Only Marble I’ve Got Left», men mer som erfarne Lucinda Williams. Produksjonen er i seg selv et uttrykk for samarbeid, for Baker og Scott har produsert albumet sammen med Sarah Tudzin. Denne dama er ikke bare produsent, men også kjent som artist, låtskriver og frontfigur i det alternative poprock-prosjektet Illuminati Hotties. Og savner du pedal steel-gitarer? Da er det bare å høre på «Downhill Both Ways». Mer av samme gitarlyd finnes på fine «No Desert Flower» og «Tape Runs Out». Til tross for at begge disse låtene også har særegne country-elementer, beveger de seg mest i indiefolk-land. Eller vent, kanskje dette rett og slett er moderne Outlaw-musikk?
«Send A Prayer My Way» berører tro og kjærlighet, og det å være en outsider. Både Baker og Scott er åpent skeive artister med røtter i de amerikanske sørstatene, og deres erfaringer gir musikken et autentisk preg av opplevelser fra kristenkonservative omgivelser og andre miljøer som ikke akkurat er kjent for liberalt syn på kjærlighetsforhold. I låta «Tuesday» beskriver TORRES dette på en helt strålende måte. Baker og Scott står ganske støtt i sine erfaringer, men alt er ikke bare mørke samfunnsoppgjør og indre redsel for ikke å passe inn. Det solide doser av ren trass og radikal humor her også, og disse historiene er heller ikke laget for å høste sympati. Dette er musikk som forteller at man er bra nok selv om det ikke alltid føles som man passer inn.
Det er ingen tvil om at «Send A Prayer My Way» krever tekstmessig oppmerksomhet, forståelse og et åpent sinn ved lytting. Samtidig skaper sammensetningen av indiefolk og country et balansert lydbilde. Country-faktoren blir sjelden så høy at man blir ødemarksdeppa, eller at man får innmari lyst til trampe rundt i en line dance. Dette er et album som viser at selv i tunge tider, er musikken glimrende medisin. I tillegg signaliserer Mackenzie Ruth Scott og Julien Baker at man aldri er alene, der de varmer oss med lun musikk snart ti år etter idémyldringen i konsertlokalet Lincoln Hall i Chicago.
Foto: Ebru Yildiz
