Sunn syklus

Etter flere tiår på indie-scenen i ulike drakter, vender den tidligere Lush- og Piroshka-sjefen, Miki Berenyi, tilbake i en ny. Når hun nå skriver et nytt kapittel i sin musikalske bok, er hun ikke alene om å fargelegge illustrasjonene i boka. Sammen med sin partner KJ «Moose» McKillop og multiinstrumentalisten Oliver Cherer, utgjør hun konstellasjonen som kaller seg Miki Berenyi Trio, eller MB3, om man vil. Dette er et band som balanserer nostalgisk dream pop, shoegaze og britpop-arv med herlig samtidsenergi. Resultatet av dette samarbeidet er debutalbumet «Tripla». Navnet på albumet er ikke tilfeldig, for tripla er det ungarske ordet for trippel som her både er en referanse til bandets trekløverformasjon og Berenyis ungarske far. På en subtil måte vever altså londoneren Miki Berenyi deler av sin kulturarv og identitet inn i musikken. Hun har forresten japansk mor.

Lyttere som har fulgt Miki Berenyi gjennom årene, kjenner sannsynligvis igjen små Lush-aktige dråper her. Og om man nå skal bruke noe av det gamle Lush-lydbildet som referanse, har nok «Tripla» mer av «Lovelife» i seg enn av shoegaze-klassikerne «Spooky» og «Split». Like fullt er det innslag av både post-punk, shoegaze og oppdatert indierock på denne skiva. Det er muligens litt av det kortvarige, men spennende prosjektet Piroshka her også, men med MB3 har Berenyi i praksis funnet en ny stemme. Eller kanskje snarere har hun gjenfunnet sin gamle med ny dybde, erfaring samt en vilje til å si det som trengs.

Til forskjell fra mange store produksjoner som fyller opp kostbare studioer og teknikerteam, ble «Tripla» i hovedsak spilt inn bandmedlemmenes egne hjemmesnekrete studioer og øvingslokaler. Dette valget ga dem full kunstnerisk frihet samtidig som skiva fikk en varm produksjon videreforedlet av Paul Gregory fra Lanterns On The Lake. Det er muligens også denne uavhengigheten (indie, remember?) som gjør at «Tripla» virker å ha en 90-tallspreget indie-lyd. Her kombineres drømmepop-landskapet fra Berenyis fortid med nye innslag av electronica og indierock.

Åpningssporet «8th Deadly Sin» staker ut den nye kursen med sin umiddelbare indie-stil, men det skal komme mye mer. Det mest emosjonelle øyeblikket på «Tripla» er nok låta «Kinch», som svever mellom minner og savn. Denne er inspirert av tapet av mennesker som har stått bandmedlemmene nær; især Miki Berenyis far, og muligens aller tydeligst, den avdøde trommeslageren fra Lush, Chris Acland, hvis selvmord i 1996 førte til bandets definitive oppløsning. «Kinch», som på ungarsk (kinc) visstnok betyr skatt eller skattkiste, er ikke bare et minne, det er en musikalsk håndsrekning til det som var; altså en slags tonesatt sorgprosess.

Singelen «Vertigo» er den tredje av albumets ni låter, og gir med sine lette, men drivende rytmer og lagdelte, svevende gitarer et lydbilde som kler Berenyis vokal godt. Dette er gjenkjennelig, både fra Lush-katalogen, men dette kunne like gjerne vært Bel Canto med en anelse av Cocteau Twins. Og apropos Cocteau Twins; «Gango» kunne representert en veldig tidlig utgave dem, mens «A Different Girl» har litt av Bel Canto igjen. Tidløsheten i disse låtene er en påminnelse om hvorfor denne typen musikk fungerte så godt for 30 år siden. «Big I Am» og «Hurricane» er solide bidrag på skiva når man får lyttet dem ekstra inn. Og det til tross for at sistnevnte strør om seg med post-punkete discobeats som eksempelvis Blondies «Heart Of Glass». Den aller fineste MB3-låta er nok deilige «Manu». Her treffer Berenyi & Co perfekt med det aller meste. Dette er en retro-eliksir som bare bør nytes langsomt de drøye seks minuttene den varer. Med «Ubique» avsluttes albumet på, det man i gamle dager ville kalt, typisk 4AD-vis.

«Tripla» er en overraskende positiv tilbakekomst fra Miki Berenyi hvor forandring og kunstnerisk frihet formidles godt. Med shoegaze-historien som fundament, og lyden av elektronisk presisjon med drypp av forfriskende svevefuzz, inviteres vi til å stille spørsmål ved hvem vi, som menneskehet, har vært, og hvem vi ønsker å bli. Her mikses personlige og sosiopolitiske forhold inn i et musikalsk landskap som både speiler vår tidsalder og som samtidig utfordrer den. Godt er det også at nettopp denne utfordringen kommer fra et musikalsk ståsted.