Usigelig uforutsigbart

Denne klassisk skolerte gjengen av et alternativband fra Cambridge, kom seilende inn på musikkscenen for noen år tilbake, og har siden debutalbumet «For The First Time» fra 2021 vist en egen evne til å fornye seg musikalsk. Da oppfølgeren «Ants From Up There» kom ut året etter, fikk bandet ytterligere rykte på seg for å være mer innovativt enn de fleste. Om svært kreative og avantgarde grep er lurt, er det massene som avgjør. Det er like fullt på det rene at denne sære blandingen av art-rock, jazz, post-rock og chamber pop, med tidvis særdeles eksperimentelt tilsnitt, ikke er for alle ører her i verden. Black Country, New Roads musikk er med andre ord ganske ambisiøse saker, men de har hatt en trofast fanskare som har fulgt dem uansett hvilken retning de har valgt å gå.

Så får vi se hvor stabil fansen er nå som det er blitt en rimelig stor omveltning etter at vokalist Isaac Wood forlot bandet kort tid etter utgivelsen av «Ants From Up There». Foreløpig takler visst både fans og band dette greit, for istedenfor å stagnere eller forsøke å erstatte ham, valgte resten å skrive en helt ny låtsamling og framføre den live. Dette settet ble til konsertplata «Live At Bush Hall», som overrasket mange svært positivt. Det er akkurat denne evnen til å reise seg etter store endringer som er en av grunnene til at Black Country, New Road er så fascinerende å følge med på.

«Vokalisten er borte, lenge leve vokalistene», gjaller det muligens ett eller flere steder i England. For nå er Black Country, New Road tilbake med sitt tredje studioalbum, «Forever Howlong» hvor den nye sekstetten deler på låtskrivingen, mens vokalene fordeles mellom Tyler Hyde, Georgia Ellery og May Kershaw. Den mekaniske knirkestemmen til Isaac Wood er erstattet av tre kvinnelige vokaler som gir et helt annet uttrykk enn tidligere i form av forfriskende dynamikk. Ifølge Ellery skaper de tre ulike vokalene en rød slags tråd gjennom albumet, ettersom disse bringer helt nye perspektiver til musikken.

Musikalsk er «Forever Howlong» både omfangsrikt og detaljert, og det er produsert av James Ford, som er kjent for sitt arbeid med band som Fontaines D.C., Arctic Monkeys og Depeche Mode. Denne skiva henter inspirasjon fra alt fra folk og progrock til barokkpop og alternativ rock, og noen ganger låter deler av materialet også som om man overværer en avansert musical.  Visstnok har bandet hentet impulser fra artister som Joanna Newsom, Randy Newman, Fiona Apple og Janis Ian, men tross denne eklektiske miksen av stilarter, framstår albumet som en helhetlig og velkomponert opplevelse, hvor de tre låtskrivernes individuelle stemmer smelter sammen i et nytt, kollektivt uttrykk.

Åpningssporet «Besties» har noe, mot alle odds, Beatles-aktig i seg, og «The Big Spin» og tittelsporet tar oss inn i et musikalsk univers som illustrerer nettopp dette ovennevnte musikallandskapet uten at dette synes å være en direkte uttalt intensjon. Her er nær sagt alle de organiske instrumentene du kan tenke deg på i farten; tangenter, fløyte, saksofon, klarinett, trekkspill og fiolin i tillegg til standard rockeinstrumenter som bass, trommer og gitar. Og mer skal det bli på «Socks», som til og med har partier som virker mer liturgiske oppi det hele. Det er det forresten flere låter som bærer preg av. «Salem Sister», «Two Horses» og «Goodbye (Don’t Tell Me)» har mer drømmende flyt i seg enn en del av de andre låtene, men superlett å lytte inn skal dette garantert ikke være. Det får visst holde med at «Happy Birthday» har gått litt over i en eksperimentell The Beatles-tilnærming, dog uten den sene 60-tallståka.

Selv om «Forever Howlong» er et album fullt av nye ideer, instrumenter og stemmer, er det også preget av en sterk bevissthet om når man bør holde igjen. Bandet skal ha latt seg inspirere av The Band under innspillingen, ikke fordi de ønsket å etterlikne dem, men fordi de lærte viktigheten av å spille saktere og la musikken puste. Og det er veldig greit å vite, for denne musikken kan oppleves både kaotisk og harmonisk på samme tid. Dersom du fikser du jazza prog-folk, avant-pop, eventyrfortellinger og uventete musikalske vendinger som ikke alltid virker å ta slutt, går det likevel bra. Hvis ikke, lytt på noe annet, for med «Forever Howlong» har Black Country, New Road vist at selv om de er spennende, så er de også er utrolig uforutsigbare.

Foto: Eddie Whelan