Ganske genial

Mike Hadreas, bedre kjent som Perfume Genius, har vært rimelig produktiv siden debutalbumet «Learning» i 2010, og nå er han ute med sitt 7. studioalbum «Glory». Med et album som både musikalsk og tematisk bryter nye barrierer, tar Hadreas oss med på en reise gjennom menneskelig styrke, men også sårbarhet. Dette er egentlig en reise som er like kompleks og uforutsigbar som hele diskografien til denne kunstnerisk anlagte musikeren. Med «Glory» fortsetter Hadreas utviklingen av egen identitet. Fra eklektiske «Put Your Back N 2 It» til pompøse «Too Bright» og videre ferd, har han tatt steget fra å være en forsiktig, men solid låtskriver til å bli svært dyktig i orkestrering av eksperimentell art-pop, noe som merkes på «No Shape» og «Set My Heart On Fire Immediately» der blant annet den glitrende singelen «On The Floor» kan trekkes fram. Foregående album «Ugly Season» viste også at konvensjonene kunne utfordres ved å eksperimentere med barokk- og kammerpopens avantgardistiske snurr. I praksis var musikken tilpasset koreografen Kate Wallich’s moderne dansestykke, «The Sun Still Burns Here». Når man har lekt med samtidsmusikk og lo-fi, samt nær sagt alle former for alternativ pop som art-pop, baroque pop og chamber pop, og stort sett er hyllet for alle sine musikalske tilnærminger, bør man kunne kalles et kreativt geni. Dog er nok Hadreas’ alter ego mest inspirert av Patrick Süskinds romanfigur i «Parfymen» snarere enn dyrking av egne talenter.

Umiddelbart virker ikke «Glory» så intrikat og eksperimentelt, og det skyldes nok valget om å endre noe på låtskrivingen og produksjonen. Tidligere har han hatt et sterkt ønske om å styre det meste selv, men på dette albumet åpnet han opp for videre samarbeid med flere. Dette betyr likevel ikke at alle her var ukjente fra før. Sammen med sin livsledsager og samarbeidspartner, Alan Wyffels, og den erfarne produsenten Blake Mills, har Hadreas samlet et ensemble med gitaristene Meg Duffy og Greg Uhlmann, trommeslagerne Tim Carr og Jim Keltner, og bassist Pat Kelly. Denne rimelig samspilte gjengen har skapt en dynamikk som gir «Glory» en kraftfull, men samtidig følsom energi. For dette albumet er et godt bidrag til art-popen der det lekes med både lyse og mørke elementer. Musikalsk sett høres alt fra eksperimentell pop til sakrale arrangementer. Kanskje reflekterer albumtittelen en åndelig triumf, eller kanskje har mannen, med en relativt tøff oppvekst som homofil, nådd et tilfredsstillende punkt i livet selv om det fortsatt er kamper å kjempe.

«Glory» utforsker temaer som uro, lengsel og identitet, og åpningssporet «It’s A Mirror» minner om nedtonet indierock som du har hørt før, men som du ikke nødvendigvis klarer å plassere. Mulig det er tidlig R.E.M., mulig det er litt Beck inni der, hvem vet? Men det er bra. Veldig bra. «No Front Teeth» følger etter som en duett med den eksentriske artisten Aldous Harding fra New Zealand, og sammen skaper de en blanding av moderat og teatralsk lyd. «Clean Heart» med lette rytmer, «Me & Angel», med sin «Easy»-liknende pianointro, og «Full On», med sine harpe- og tverrfløytearrangementer, er også strålende øyeblikk hvor de behagelige og svevende melodiene smyger seg elegant gjennom lavmælte landskaper. «Capezio» er mest av instrumentell karakter med en jazzy følelse og trip-hopsk bassgang. Som også tittelsporet viser, er pianoet gjennomgående på denne skiva. Likevel er det flere forhold å merke seg. Her kombineres organiske instrumenter med elektroniske teksturer for å skape en drømmende atmosfære, og med sine poetiske tekster skaper Hadreas et intimt og følelsesladet uttrykk.

Med «Glory» synliggjør Perfume Genius balansegangen mellom det monumentale og det skjøre, det harmoniske og det melankolske samtidig som den personlige sårbarheten alltid er til stede. Albumet er en slags studie i dualitet hvor den egenartete blandingen av lyrisk dybde og omfangsrik eleganse blir en slags hyllest til livets motsetninger. Nok en gang har Perfume Genius skapt et album som ikke bare føles som et nytt høydepunkt i hans karriere, men som også gjør at man som lytter faktisk kjenner litt ekstra etter. Om man bruker noe ekstra tid på å lytte inn disse elleve låtene, vil «Glory» garantert vokse litt for hver runde på spilleren. Det er det virkelig verdt.

Foto: Matador/Playground Norge