David Gray – «Dear Life»
(Laugh A Minute, 2025)
Gjennom karrieren har mannen fra Cheshire i England vist evne til å skape fredelig og tidløs musikk, og han stresser ikke nå heller.
Mot slutten av 90-tallet satte David Gray for alvor sin singer-songwriter-stil, som kombinerer folk og rock med subtile elektroniske elementer, på det musikalske kartet. Gray startet karrieren allerede i 1992, men det var først i 1998 med sitt fjerde studioalbum «White Ladder» han nådde ut til bredere masser. Med låter som «Babylon», «This Year’s Love» og stemningsfulle «Sail Away» fikk han også et navn utenfor de britiske øyer. Albumets suksess skyldtes en særegen blanding av dempete og akustiskpregete melodier med minimalistiske elektroniske rytmer. Dette skapte en atmosfære som opplevdes både tidløs og innovativ, og særlig i Storbritannia og Irland fikk Gray en form for kultstatus. I Norge fikk musikken hans også et brukbart fotfeste etter hvert, antakeligvis mye takket være Alejandro Fuentes, som gjorde «Sail Away» kjent for det norske publikummet gjennom sin deltakelse i Idol litt innpå 2000-tallet. Senere framførte han denne låta jevnlig sammen med Kurt Nilsen, Espen Lind og Askil Holm. Sånn sett fikk Gray litt drahjelp her til lands, men han hadde nok klart seg rimelig greit uten den norske kvartetten også.
David Gray har tross alt laget låter gjennom tre tiår på egenhånd, og i så måte distribuert en rekke albumer, men få, om noen av dem, har klart å tangere «White Ladder». Derfor var det med en viss spenning vi satte på øreklokkene for å lytte oss gjennom Grays siste album «Dear Life», og dette er slett ikke verst. Hans 13. studioalbum er, med sine gjenkjennelige elektroniske beats og fine melodier, et friskere pust enn antatt. På samme måte som at Gray er blitt en voksen mann, synes «Dear Life» også å være en moden utgivelse. Tematikken utforsker, innlysende nok basert på tittelen, livet. Gray har selv beskrevet skriveprosessen som en intens, nærmest eksplosiv kreativ periode, hvor han følte at «låtskrivingens guder» var svært vennlig innstilt. Dette resulterte i tretten låter som alle bærer en melankolsk, men behagelig atmosfære. Fra åpningslåten «After The Harvest», som har en Joe Henry-feeling over seg selv uten Henrys raspete jazzy stil, til nesten meditative «The First Stone», er det en helhet av stressfri lyd med piano, lette blåsere, snille strykere, nedtonet vokal, samt små innslag av elektroniske elementer.
Selv om «Dear Life» bærer tydelig preg av Grays eldre stil, føles samtidig denne utgivelsen som en ny sti på hans musikalske ferd. Kanskje er det fordi låtene har overraskende frisk kvalitet, eller kanskje var forventingene for lave, eller kanskje slår begge deler inn. For det er sjelden at tretten låter med noe flat melankoli gjør noe annet enn å forsvinne ut i tåka. Det gjør derimot ikke denne skiva. «Dear Life» er et ganske så pent gjennomført album basert på basisoppskriftene i David Grays lett folktroniske kokebok. Det er ingen åpenbar desperasjon i låtene, men det er likevel en musikalsk inderlighet her som helt fint kan sammenliknes med stemningen på «White Ladder». Uansett hva man måtte mene om å dra paralleller til Grays antatt beste album, sitter i hvert fall «Fighting Talk» med sitt Van Morrison-preg, «Leave Taking» og duetten «Plus & Minus» med Talia Rae som lekre skudd. Dette albumet tar aldri av, men lar du låtene snurre mer enn én gang, vil du sannsynligvis oppdage flere fine stressfrie spor.
