Doves – «Constellations For The Lonely»
(EMI North, 2025)
Doves har fortsatt mye å fortelle, men det hadde vært mer moro med en retur til utgangspunktet.
Det britiske rockebandet Doves er ute med sitt sjette album. Bandet, bestående av vokalist og bassist Jimi Goodwin samt tvillingbrødrene Jez og Andy Williams på henholdsvis gitar og trommer, oppstod i Manchester-traktene i 1998. Men deres musikalske ferd begynte lenge før det. På begynnelsen av 90-tallet opererte de som den alternative EDM-trioen Sub Sub, og fikk en hit med klubblåta «Ain’t No Love (Ain’t No Use)» med Melanie Williams på gjestevokal. Livet som elektronisk musikkgruppe tok imidlertid en dramatisk vending da studioet deres brant ned til grunnen i 1996. Dette gjorde at de tre madchesterne revurderte sin musikalske retning, og ut av asken steg Doves. Mulig de tenkte at føniks på engelsk ville vært et mer passende navn for å symbolisere en ny begynnelse, men det er på det rene at franske Phoenix allerede hadde etablert seg året før. Om Doves i det hele tatt visste om Phoenix på dette tidspunktet er en annen sak.
Gjennom post-britpop-tiden og utover 2000-tallet har Doves markert seg som et ganske synlig indierock-band. Musikken deres oppleves ofte som filmatisk med sine svevende gitarer og ekspansive lydlandskaper. Særlig i starten av karrieren var denne atmosfæren relativt tydelig. På mange måter befinner de seg også i samme musikalske sfære som Athlete og The Verve, men de har en dypere eksperimentell nerve som også trekker linjer til Radiohead og Spiritualized. Fra tidligere tider balanserte lydbildet mellom det storslagne og det intime, noe som gjorde dette bandet ganske så spennende å lytte til. Dette høres veldig godt på debutalbumet «Lost Souls» fra millenniumskiftet og oppfølgeren «The Last Broadcast» to år senere. På disse albumene får man en fornemmelse av at både Madchester-bølgen og 90-tallsbritpopen fortsatt lever. Sistnevnte skive har sågar en form for The Charlatans i seg. I 2005 kom «Some Cities», som bryter lydbildet ned til et mer standardisert rockebilde etterfulgt av «Kingdom Of Rust». Etter en lang pause, returnerte de i 2020 med «The Universal Want», som for så vidt opprettholdt stilen fra ti år tilbake, men like fullt med doser av det opprinnelige lydbildet i seg.
I år er Doves tilbake med «Constellations For The Lonely», og da slår denne standardrocken inn igjen; dog med en noe mørkere stil enn tidligere. Bandet selv beskriver det som en blanding av «framtidssoul» og indierock, en slags hyllest til de som føler seg som outsidere i en stadig mer fragmentert verden. Tittelen trigger følelsen av isolasjon, men kanskje også en underliggende idé om en forbindelse til noe større. Rent kunstnerisk er dette interessant, men åpningssporet og førstesingelen «Renegade» bringer intet nytt inn i indierock-verdenen. Låta er opptakten til ti spor med jevnt over den samme lyden. Det skal sies at finnes en del finurligheter innimellom, men i prinsippet kreves det mange lyttinger før man klarer å liste ut hva de prøver på. I perioder framstår dette som nokså uengasjerende rock med litt Muse og Elbow i seg før innslag av små prog-elementer blandes inn. På denne skiva får alle de tre faste medlemmene bruke stemmene sine, men det er Richard Hawley-aktige «Last Year’s Man» som virkelig står ut som noe egenartet. Med Hawley-referansen menes her selve musikken, for vokalen til trommeslagertvilling Williams, er helt annerledes. Dette er visstnok første gang på tjue år Williams bidrar som hovedvokalist på en låt. «Stupid Schemes» med sine Pink Floyd-aktige vibber er også en låt som er verdt å lytte litt ekstra på. OK, dempete «Orlando», som gir en følelse av Peter Gabriels tilstedeværelse, skal vi heller ikke kimse av.
Veien fram til dette albumet har vært preget av både kunstneriske pauser og personlige utfordringer. Etter det relativt vellykkete comebacket med «The Universal Want», tok bandet en pause som skulle vise seg å bli lengre enn forventet, men det passer dem jo ganske greit. Doves har egentlig aldri hastet ut album, så med sin nyeste utgivelse kan man si at lengre opphold er blitt en naturlig del av deres modningsprosess de siste femten årene. At musikken på et vis føles tidløs, er også greit, men når tidløsheten tenderer til å bli altfor trygg og vanlig, kjennes det som om noe mangler. «Constellations For The Lonely» er åpenbart et godt håndverk, men det hadde vært mye mer interessant om bandet hadde reflektert enda mer over sitt musikalske utgangspunkt.
