Throwing Muses – «Moonlight Concessions»
(Fire Records, 2025)
Denne skiva synes å skjele tilbake til fortiden samtidig som nye drypp oppdages. Ikke mange, men nok til at den er verdt å lytte på.
Amerikanske Throwing Muses har alltid vært et band for dem som lytter med hjertet først og hodet deretter. Indierock-bandet som ble etablert i 1981 i Newport, Rhode Island, har i over fire tiår eksistert i sin egen sfære med uforutsigbare akkorder og tekster som like gjerne kunne vært hentet fra drømmer som fra mareritt. Bandet var særlig aktivt fram til 1997, før medlemmene for alvor begynte å leke med individuelle prosjekter. Likevel har de aldri forsvunnet helt, og nå, i 2025, er de tilbake med albumet «Moonlight Concessions», som muligens oppsummerer essensen av deres musikalske univers.
I kjernen av bandet står låtskriver, vokalist og gitarist Kristin Hersh som den selvsagte lederen. Med sin spesielle nerve og uforutsigbare melodiføring er blitt hun ansett som en av alternativrockens ordentlig interessante stemmer. På 80- og tidlig 90-tall delte hun denne rollen med stesøsteren Tanya Donelly, hvis mer popmusikalske tilnærming skapte en fascinerende balanse mot Hershs intense uttrykk. Donelly forlot senere bandet for å starte Belly, men Hersh har holdt Throwing Muses i live; noen ganger som en lavmælt skygge, andre ganger som en stormfull kraft.
Musikalsk har Throwing Muses ofte vært annerledes enn sine samtidige. Hershs direkte vokalstil, kombinert med Donellys tidligere bidrag og David Narcizos særegne trommeteknikk, hvor cymbaler nesten ble unngått helt, gjorde at de skilte seg fra en del andre band på 80- og 90-tallet. Throwing Muses har med andre ord gått sine egne veier, noe som også er tydelig på deres nyeste utgivelse «Moonlight Concessions». Spilt inn i Steve Rizzos Stable Sound Studio, er albumet på mange måter en tilbakevending til det mørke og esoteriske. De ni låtene bygger et ladet lydlandskap der akustiske gitarer, minimal perkusjon og Pete Harveys svevende cello skaper en stemning av både desperasjon og skjønnhet. Dette er et album som føles både intimt og omfangsrikt på samme tid, hvor man hører ekkoet av både MTVs Unplugged-serier og Throwing Muses’ egne tidligere eksperimenter. Bare starten «Summer Of Love» skaper en slik hybridstemning. Det er som Hersh rister liv i egen musikkhistorie sammen med Nirvanas akustiske tolkning av «Come As You Are».
«South Coast» og «Libretto» har også nedstrippet stemning, men like fullt med melodilinjer og arrangementer som man husker fra tidlige Throwing Muses-skiver hvor blant annet stesøster Tanya også var med. Det er noe med denne litt tyngre lyden av folk-inspirert alternativrock, hvor post-punken ligger latent, men man har allikevel dratt litt bortover landeveien sammen med 16 Horsepower. Dette er kun en følelse av landlige forhold før den mer svevende «Sally’s Beauty» dukker opp som et slags ukjent minne fra 4AD-tiden hvor datidens samtidige konstellasjoner som Cocteau Twins og This Mortal Coil, er uunngåelige referanser. Det er ikke likt, men igjen, det er denne følelsen.
Kristin Hersh sin siste soloskive, «Clear Pond Road» fra 2023, lente seg også mot det alternative folkrock-uttrykket, men «Moonlight Concessions» føles mer som en hjemkomst. Hjem til Throwing Muses. Med denne utgivelsen beviser Throwing Muses at de fortsatt er like urokkelige i sitt uttrykk som da de først startet. Kristin Hersh har ført den samme kompromissløse pennen som alltid har definert hennes, for la oss være dønn ærlige; dette er hennes, musikalske univers. «Moonlight Concessions» er bra, men tilbyr ikke noe revolusjonerende nytt. Derfor kan skiva heller være en påminnelse om at Kristin Hersh aldri lar seg forme av trender eller forventninger, og akkurat det funker jo ganske greit fremdeles.
