Filterfri poppoesi

Amerikanske Sasami Ashworth har omtrent ti års fartstid i musikkbransjen. Først med noise pop-bandet Cherry Glazerr og deretter som soloartist fra 2019. Med et par soloutgivelser bak seg, følger hun nå opp med «Blood On The Silver Screen». Etter å ha utforsket kontrastene mellom ro og støy på tidligere utgivelser, kaster hun seg nå helhjertet inn i popens pulserende univers. Det er en ganske interessant omvelting for en med akademisk musikkbakgrunn og fortid innen eksperimentell rock, for Sasami har virkelig tatt den uvanlige reisen gjennom ulike musikklandskaper. Det selvtitulerte debutalbumet var melankolsk med lavmælt introspeksjon, mens «Squeeze» inneholdt flere utbrudd som virket å være inspirert av grunge, garage og metal. På «Blood On The Silver Screen» er ambisjonen imidlertid annerledes. Og selv om alvoret er å finne i tekstene gjøres formidlingen her åpenbart på popmusikkens premisser.  

Sammen med medprodusentene Jenn Decilveo og Rostam har Sasami skapt et album der låtene utforsker kjærlighet, makt, sex og fysiske former med popmusikken som drivstoff. I stedet for å følge dagens pop-trender, har hun latt seg inspirere av musikken hun selv vokste opp med. «Blood On The Silver Screen» er derfor lett farget av slutten av 2000-tallets og begynnelsen av 2010-tallets pop som eksempelvis Lady Gaga, Katy Perry og Sia. Noen steder skinner dette greit gjennom, men Sasami tilfører sin egen stil ved å kombinere dette med moderne fortellinger samtidig som hun trekker veksler på japansk city pop. Dessuten har hun latt seg fascinere av stadionrock-estetikk med store lydbilder og musikk som kan føles i overkant pompøs. Likevel klarer hun å begrense seg. Her flyter musikken jevnt over finfint som Mitski, Caroline Rose, Wolf Alice og Japanese Breakfast på sitt beste.

Sasami dykker dypere enn før, ikke bare i musikken, men også i seg selv. Dette albumet virker i stor grad å markere en personlig frigjøring der hun nekter å inngå kompromisser, enten det gjelder lyd, estetikk eller tematikk. Hun beskriver det selv som en hyllest til poplåtskrivingens kunst, en utforsking av det ulogiske i kjærlighet og hengivenhet, og en romantikk så intens at den nærmer seg selvdestruksjon. Allerede på åpningslåta og førstesingelen «Slugger» setter hun tonen og nevner den uventete kombinasjon av musikerne Dolly Parton, Chopin og Steve Lacy. Kanskje er dette et bilde på hvordan Sasami kombinerer ulike musikalske verdener. Låta introduserer oss til de store følelsene i livet, og fortsetter for så vidt med det på ganske mange av de andre tolv låtene også; «Love Makes You Do Cazy Things», for eksempel.

Klassisk-elektroniske «In Love With A Memory», hvor indiepop-artisten Clairo bidrar med sin myke og intime vokal, formidler deilig sårbarhet. «Possessed» byr også på electronica med en viss tempoøkning. Til tross for at Sasami minner om Camila Cabello helt i starten av «For The Weekend», utvikler låta seg i retning av powerpop som er nærmere Wheatus og Avril Lavigne på tidlig 2000-talls college-fest enn henne. «Honeycrash» er en annen single. Denne framstår som et av albumets mer filmatiske øyeblikk med ganske voluminøst lydbilde. På den grunge-inspirerte avslutningsballaden «The Seed» lar Sasami sin emosjonelle kraft blomstre fullt ut med en vokalprestasjon som strekker seg fra det sarte til det omfangsrike.

Albumtittelen «Blood On The Silver Screen» speiler antakelig skivas mange filmatiske historiefortellinger og de ekte følelsene bak fasaden, for Sasami skaper i grunn kompleks og innovativ kunst som denne gangen er drapert i popmusikk. Dette er et allsidig, ambisiøst og gjennomført popalbum med enkelte innslag av røffere elementer. «Blood On The Silver Screen» er ikke en strømlinjet popskive som bare kan spilles på måfå i bakgrunnen. Den bør faktisk både høres og føles.