Panda Bear – «Sinister Grift»
(Matador, 2025)
Animal Collective-medlemmet er ikke like uforutsigbar som soloartist, og det til tross for at hele bandet likevel er med på laget.
Noah Benjamin Lennox, også kjent som Panda Bear, er blitt en innflytelsesrik skikkelse innen eksperimentell popmusikk. Siden starten av karrieren som medlem av det en gang så banebrytende bandet Animal Collective, vitner utforskingen av et spekter av flere sjangere om eventyrlyst og nysgjerrighet. Nå, 26 etter at han først gjorde en hel generasjon musikkelskere oppmerksom på alle sine viderverdigheter, slipper han sitt sjuende soloalbum, «Sinister Grift».
Lennox har alltid hatt en særegen tilnærming til musikk. Både med Animal Collective og som soloartist virker han nesten å ha hatt en eksentrisk kunstnerisk visjon. Noe av dette, særlig når hans kjære band tar av, kan nok oppfattes som avantgardistisk med kalkulert vingling fordi musikken tidvis går mot harmonienes logiske vendinger. Likevel er det nettopp dette som gjør komposisjonene så fascinerende. Hans tidligere soloutgivelser, fra det epokegjørende «Person Pitch» til det sjangerbrytende «Panda Bear Meets The Grim Reaper», har etterlatt noen interessante musikalske avtrykk. Og evnen til å forene psykedelisk pop med leken electronica har resultert i ganske så eksentrisk popmusikk.
«Sinister Grift» er innspilt i hans eget studio, Estudio Campo i Lisboa, og er produsert i samarbeid med hans gamle venn og bandkollega fra Animal Collective, Josh «Deakin» Dibb. Dette er ikke bare en videreføring av Panda Bears tidligere arbeider. Albumet representerer også en slags spirituell hjemkomst. For første gang på et Panda Bear-soloalbum bidrar nemlig samtlige medlemmer av Animal Collective, i tillegg til kunstneriske åndsfrender, som Cindy Lee og Rivka Ravede fra Spirit Of The Beehive.
Låtene på albumet er mye mer strømlinjeformete enn det Animal Collective normalt assosieres med. Her er det umiddelbar varme med en organisk følelse av pop, rock med tidvis tilløp til dub og dancehall samtidig som den eksperimentelle og elektroniske signaturen skinner gjennom. Førstesingelen, «Defense» med Lee er et godt eksempel på poprocken som råder. En annen singel, «Ferry Lady», drar av gårde i retning av mer eksotiske rytmer som nevnt over. I andre enden er åpningssporene «Praise» og «Anywhere But Here» i terrenget som Fleet Foxes vandrer. Av det mer hypnotiske slaget kan «Left In The Cold» nevnes, og «Ends Meet» har noen 80-tallspopelementer i seg. Er det en slags downtempo-aktig Kid Creole-greie, mon tro?
Den kreative prosessen rundt albumet ble av Josh Dibb beskrevet som en nostalgisk reise tilbake til røttene; en form for lun hjemkomst der han og Lennox, tre tiår etter sine innspillinger av de gode, gamle kassettene, har jobbet omtrent på samme måte som i yngre dager. Dette har vært to venner alene i et rom, også kalt studio, på jakt etter unike lyder og ulike følelser. Det har duoen som vanligvis ikke er en duo klart ganske godt, for med sine ti spor er «Sinister Grift» akkurat passe lang, akkurat passe variert og akkurat passe trivelig.
