Lett åndedrett

Den irske vennegjengen har vokst seg inn i 20-årene, og siden det meget lovende debutalbumet «It Won’t Always Be Like This» fra 2021, via oppfølgeren «Cuts & Bruises», til årets utgivelse «Open Wide», har de forsøkt å raffinere lyden ytterligere. Det musikalske utgangspunktet var lett og melodiøs indierock med innslag av klassisk rock og pop, og det er helt åpenbart at de har tenkt å fortsette i samme spor. Like fullt gjør de noen teksturmessige grep. At vokalist Elijah Hewson høres ut som en ung Bono er ikke så rart siden U2s frontfigur og pappa Paul Hewson er en og samme person. Elijah har med andre ord har litt å slekte på. Det har han taklet ganske godt på tre album, så ytterligere sammenlikning kan stoppes her. Inhaler er heller ikke noe U2 light. De gjør sin egen poprock-greie, og med produsent Kid Harpoon på laget, har lyden fått en lys og ledig innpakning med passe raske rytmer og et drag av 80-tallets poprock, rett før den entret 90-tallet.

Innspillingen fant sted i London, og resultatet er en samling på tretten låter som viser et band som våger å eksperimentere og utvide sitt instrumentale spekter. Inhaler har fortsatt den velkjente, gitardrevne sounden, men denne gangen har de lekt seg enda mer med teksturer, hurtigere rytmer og noe glattere, men mer subtil produksjon. Dog klarer man ikke uten videre å fange opp nyansene i lydbildet. Helt ærlig virket de første rundene på spilleren relativt flate med noen små unntak, men det kommer seg. Dette er altså ikke en revolusjonerende skive innen alternativ rock, i den grad man i det hele tatt kan kalle dette alternativt, men albumet har noe ved seg likevel. Tittelsporet er muligens ikke det mest spennende, men lydbildet viser i det minste Inhalers vilje til å utvide bruken av synth, basslinjer og andre småfriske rytmesekvenser som ekstra lag.

Skiva åpner med «Eddie In The Darkness» som umiddelbart minner om slik Inhaler allerede har framstått på de to foregående albumene, men igjen synes det å være flere lag her. «Billy (Yeah Yeah Yeah)» er som en middels poplåt å regne. Derimot har «Your House» mer fengende sing-along-feeling i seg. Melodilinjene trekker assosiasjonene nærmere 70-tallet enn 80-tallet, men alt i alt vaker hele «Open Wide»-albumet hovedsakelig på 80-tallet. «A Question Of You» krysser av alle 80-tallsboksene. Det er likevel noen låter her med greie referanser til særlig én artist i nåtid; Harry Styles. Både «Even Though» og «All I Got Is You» kunne fint sneket seg med en av hans skiver framfor Inhalers. Kanskje er det en tilfeldighet, eller kanskje fellesnevneren er å ha Kid Harpoon som produsent? Mot slutten av skiva begynner likegyldigheten å melde seg, og når avslutningslåta «Little Things», som er noe tyngre og forsøksvis alternativ, bare oppleves som en hvilken som helst annen poprocklåt uten å gjøre særlig mer inntrykk, har man egentlig fått dosen.

«Open Wide» preges av en jevn og profesjonell lyd selv om få låter skiller seg ut. Albumet oppleves dessverre også å være for langt. Utover dette låter det meste pent og selvsikkert, noe som står litt i kontrast til bandnavnets opphav. Navnet kom visst av at en annen kid kalte de unge musikantene Inhaler fordi Hewson Jr. hadde astmatiske tendenser i oppveksten. Om det var forsøk på noe annet enn å være morsom sier historien ingenting om, men klengenavnet Inhaler ble naturlig sittende, og er nå altså videreført inn i rockebransjen av Dublin-kvartetten. Det er jo egentlig selvsikkert, når sant skal sies. Årets utgivelse er en slags videreutvikling av opprinnelig fundament, men forhåpentligvis vil Inhaler jobbe hardere med å lage låter som har mer særpreg og oppfinnsomhet ved nest korsvei. Inntil videre kan denne passe radiovennlige saken spilles når man trenger noe lett og ikke altfor utfordrende på øret. Heseblesende er det i alle fall ikke.