Vellaget varieté

Bartees Strange, født Bartees Leon Cox Jr., er en artist som utfordrer måten musikk kan oppleves. Med en bakgrunn preget av konstant bevegelse har han skapt en kunstnerisk sfære som speiler livets kontraster og kompleksitet. Født i Ipswich, England, med en far i militæret og en mor som operasangerinne, vokste han opp konstant på flyttefot mellom ulike land og omgitt av en mangfoldig musikalsk arv. Til slutt slo familien seg ned i Oklahoma i USA, noe som formet ham ytterligere som menneske. Fundamentet for den kunstneriske utforskertrangen som skulle definere hans sammensatte lydbilde, ble da også lagt.

Stranges musikk er et vell av inspirasjoner, hvor hovedsakelig alternativ rock og pop, hip hop, house, funk og soul smeltes sammen til et melodiøst, men eksperimentelt uttrykk. Hans nyeste album, «Horror», er et dypdykk i frykt, sårbarhet og selvkonfrontasjon. Her utforskes hvordan frykt kan være en barriere og samtidig en drivkraft, samt indirekte beretninger om hvordan skrekkfilmer og -historier fungerte som en slags livsveiledning i Bartees Stranges egen oppvekst.

Opprinnelig jobbet Strange med oppfølgeren til debutskiva «Live Forever», og den første delen av denne, «Farm To Table», var allerede på plass da han midt i prosessen fikk en uventet kreativ impuls som han ikke kunne ignorere. «Horror» ble altså født ut av denne åpenbaringen av en idé. Bartees Strange fikk det for seg at denne måtte spilles inn selv om den plutselige innskytelsen brøt med all rasjonell forutsigbarhet. For Strange handler «Horror» om mer enn musikk. Dette er en refleksjon over hvordan frykt har formet ham. Oppvokst som en ung, skeiv, svart mann i rurale USA, skal han ha brukt skrekkfilmer som en måte å trene sin mentale styrke på. Nå har denne livslange indre dialogen om frykt materialisert seg i et album som både utfordrer lytterne og hans egen forståelse av seg selv.

Den musikalske paletten på «Horror» er fullstendig uforutsigbar. Albumet trekker veksler på alt mulig. Her er det ideer fra George Clintons funk-prosjekter, det er lyden av 70-tallets Fleetwood Mac og til og med en form for alt-country med Neil Young som musikalsk skygge. På toppen av det hele høres elektroniske klubbelementer og innslag av 2000-tallets indierock. Alt dette i en besynderlig produsert pakke. Noen tilfeldige møter med andre musikere skulle vise seg å bli avgjørende for det endelige uttrykket, og møtet med produsenten Jack Antonoff var nok det aller viktigste. De fant raskt tonen, og sammen dykket de dypt ned i materien for å fjerne alt som virket overflødig for å skape et lydbilde som kunne formidle ekte frykt og Stranges indre konflikter. Resultatet ble tolv, rent sjangermessig, nesten helt forskjellige låter.

Fra åpningslåta «Too Much» til godt over halvparten av skiva er det omtrent bare gull å finne. Singelen «Sober» er solid sak der den dype og kraftfulle stemmen til Strange leder oss gjennom en alternativ radiolåt. «Baltimore» toner det noe ned før den tyngre soulrock-låta «Lie 95» og The Strokes-liknende «Wants Needs», ispedd noe stilig elektronisk snurr i bakgrunnen, røsker godt i nysgjerrigheten. Skulle du ønske mer electronica eller lengte skikkelig etter clubbing-følelsen, er det bare skru opp deep house-låta «Lovers», før du tar det hele ned igjen med «Doomsday Buttercup» og «17». Er du sjangeruavhengig og åpen til sinns, og bare er hypp på interessant musikk, er «Horror» vel verdt å sjekke ut selv om det kan settes noen små spørsmålstegn ved eksempelvis «Hit It Quit It» og «Loop Defenders». Husk uansett at artisten konfronterer sine indre demoner gjennom musikken, men du trenger ikke frykte noe som helst gjennom lyttingen. Dette er vel å merke et svært spennende og intrikat lydlandskap, men samtidig byr det garantert på helt trygg musikalsk mentaltrening.