Småsær skrangletrio

I en verden der indierocken stadig omdefinerer seg selv, har Horsegirl markert seg som en av de mer særegne nykommerne. Trekløveret fra Chicago, bestående av bestevennene Nora Cheng, Penelope Lowenstein og Gigi Reece, har siden oppstarten i 2019 skapt musikk som kombinerer post-punkens energi med indierockens melodiøsitet og noise-popens eksperimentelle tilnærming. Debutalbumet, «Versions Of Modern Performance», som så dagens lys for tre år siden, ble møtt med stor interesse fordi musikken hadde en del av den typiske lyden som preget indierock-scenen på 1990-tallet. Etter debuten flyttet Penelope og Nora til New York for å studere ved NYU, noe som markerte en endring i samarbeidsformen. De nye omgivelsene satte sitt preg på bandets uttrykk, og selv om de beveget seg i en ny retning med mindre støy og mer skrangling, var den indre forankringen på plass.

Nå er Horsegirl altså klare med oppfølgeralbumet «Phonetics On And On», som er produsert av den walisiske Cate Le Bon. Skiva ble spilt inn i The Loft i Chicago, et studio som også kan relateres til bandet Wilco. Igjen utforsker Horsegirl sjangergrensene, og denne gangen er det innslag av avant-pop og lo-fi også. Dette er gjort med minimalisme og lekenhet hvor de blant annet drar inn instrumenter som fiolin, synthesizere og østlige gamelan-elementer, noe som gir lydbildet en rar, men dynamisk dybde. I studio har Le Bon ledet trioen inn i noe lysere, men fortsatt særegent landskap, der kreativiteten muligens har fått blomstre i overkant vilt.

Samtidig er det noe kult over denne småfjerne enkelheten i låtene. I tillegg finnes det store doser med eksperimenteringsvilje. Førstesingelen «2468» er et tydelig eksempel på dette. Denne snåle låta høres på en måte folk-aktig ut med sine underlige fiolinpartier og repeterende kokovokal. Følelsen av Violent Femmes er til stede, men akkurat her drar Horsegirl av gårde i alle retninger som gjør at man blir mer svimmel enn fascinert. Prinsippet er muligens å omfavne det uventete, men for mye av dette blir egentlig bare forvirrende. Da finnes det garantert ti andre låter på denne skiva som virker mindre forvirrende.

Anbefalingen er å høre på resten av «Phonetics On And On», og heller la ovennevnte single bli visualisert en gang eller to gjennom en passe cooky musikkvideo. Åpningssporet «Where’d You Go?» peker selvsagt ut den musikalske retningen med den påfølgende Yo La Tengo-aktige «Rock City» hakk i hæl. Mer av dette dukker opp på «Sport Meets Sound». Med mindre man er veldig glad i Yo La Tengo, kan det nok hende at singlene «Switch Over» og lavmælte «Frontrunner» funker best om man fortsetter å røre i denne kompotten av sære rariteter. Horsegirl lager musikk med en merkverdighet som drar oss inn i et univers av ungdommelig driv, vennskap og kunstnerisk nysgjerrighet. Dette er vennetrioens historier, der innovativ vilje har resultert i et ganske gøyalt, men litt rotete album.

Liker du Sonic Youths eksperimentelle gitararbeid, Porridge Radios ustrukturerte stemninger, eller finner det gamle jentebandet The Raincoats spennende, kan Horsegirl være noe for deg. Om vi slenger inn Yo La Tengo og Pavement i miksen siden disse deler forkjærligheten for lo-fi og skranglete, men fengende melodier, nærmer vi oss kjernen. Topp det hele med den typiske Horsegirl-vokalen, som kan minne om en slags syngende Florence Shaw fra Dry Cleaning (hun synger normalt ikke) samt det minimalistiske, men teksturfylte lydlandskapet som tre amerikanske venninner leker med; ja, da får du den komplette Horsegirl-cocktailen som «Phonetics On And On» representerer. Kort sagt er dette en samling av ufiltrerte finurligheter som krever åpne ører og litt ekstra velvilje.

Foto: Ruby Faye