Mindre maniske

Walisiske Manic Street Preachers har vært en del av det britiske indierock-landskapet i årtier. Bandet ble dannet i 1986, men det var først med debutalbumet «Generation Terrorists» seks år senere de ble plassert ordentlig på kartet. Gjennom årenes løp er Blackwood-gjengen blitt kjent for sine gode melodier, kunstneriske inspirasjoner og politiske tekster. Særlig gjaldt glam-aktig og småpønka energi i begynnelsen, og kanskje var dette enda tydeligere på oppfølgeren «Gold Against The Soul». Og selv om «The Holy Bible» fra 1994 markerte en mørkere og mer introspektiv retning ispedd doser av post-punk og goth, opprettholdt The Manics sin særegenhet.

Mye av denne kontinuiteten skyldtes nok vokalist James Dean Bradfields lett gjenkjennelige stemme, men også at den kreative låtskriveren og gitaristen Richey Edwards fortsatt var med. I 1995 forlot Richey Edwards bandet og forsvant fra jordoverflaten. Det vil si; han ble observert i London på et tidspunkt, men siden har visst ingen sett ham. Tross spekulasjoner om at frivillig hopp til ny sfære har versert, er intet legeme funnet. Mysteriet Richey Edwards forblir dermed uløst. De to andre medlemmene, Nicky Wire på bass og Sean Moore på trommer, har fortsatt ferden sammen med Bradfield. Altså har den gjenværende trioen, selv uten sin manisk gåtefulle kultfigur som de aldri helt klarte å erstatte, hatt kontinuerlig utvikling, både musikalsk og tematisk.

Fra glam, grunge, punk og sågar noen hardrock-referanser på deres tidligste album til de mer poprock-melodiske og innovative lydene som preger de senere verkene, er Manic Street Preachers blitt et band som jevnt over produserer ganske så hørbar indierock. Dette til tross for at de store deler av 2000-tallet og fram til nå ikke helt har klart å tangere kvaliteten fra tiåret før. Deres siste studioalbum, «Critical Thinking», er nummer femten i rekken, og er produsert av Dave Eringa og Loz Williams. Innspillingen fant sted The Manics eget studio Door To The River og i ikoniske Rockfield Studios, begge i Wales. Sammenliknet med de aller tidligste albumene, har «Critical Thinking» en merkbar distanse og trekker nok mer på elementer som minner om deres orkestrale, og tidvis nesten symfoniske «Everything Must Go», samt den pop-vennlige «This Is My Truth Tell Me Yours» fra andre halvdel av 90-tallet. Tittelen «Critical Thinking» er ikke tilfeldig. Den speiler bandets langvarige grublerier om motsetningene som finnes i verden, og ønsket om finne svar på alle spørsmålene som oppstår. Lykke til!

Albumet kan også anses som en slags feiring av paradoksale musikalske stilarter. Ikke at alt dette er så veldig annerledes fra tidligere utgivelser, men forskjellige typer av framføringer er like fullt grep som er gjort på «Critical Thinking». Eksempelvis er det første gang bassist Nicky Wire har vokalen på en single. Om man hører på «Hiding In Plain Sight» er det umiskjennelig Manic Street Preachers, men vokalen hans er mørkere enn den vi vanligvis hører, og uten de helt store svingningene. De lysere tonene står engelske Lana McDonagh for. Dette kler låta godt. Skulle du lure på hvordan The Manics typisk høres ut med vanlig vokalist, er det bare å sette på «Decline & Fall». James Dean Bradfield gjør som han alltid gjør; framfører låter på oppskriftsmessig poprock-vis. Det samme gjelder for så vidt også for «Brushstrokes Of Reunion», eller rettere sagt, det gjelder egentlig for flesteparten av de tolv låtene på albumet. Noen av arrangementene preges av samme prosess som flere eldre indierock-band har gjennomgått etter en kul karrierestart; nemlig bruk av overdrevent mye «happy-happy-joy-joy»-blinkende synth. I motsetning til eksempelvis The Killers klarer Manic Street Preachers gudskjelov å holde seg innenfor det akseptable.

«People Ruin Paintings» er derimot en elegant og uanstrengt pop-preget variant med henvisninger til kunstnere som Vincent van Gogh og de amerikanske ekspresjonistene Jackson Pollock og Mark Rothko, som alle virker å ha gjort inntrykk med sin kunst og dramatiske skjebner. Deler av teksten er antakelig også en kommentar til moderne aktivisme som misbruker kunstens opprinnelige intensjon, som å skape følelser og provosere, når kunstverk ødelegges for å understreke politiske budskap mot makteliten og etablissementet. «My Brave Friend» er en personlig låt som handler om tapet av en venn, og «Dear Stephen» er visstnok inspirert av en hendelse fra 1984 da The Smiths spilte i Cardiff, og sendte et «get well soon«-kort til tenåringen Nicky, som ikke kunne se dem live grunnet sykdom. Dette skal ha vært en respons på brevet Nickys mor hadde skrevet og sendt til bandet, med nettopp Stephen Patrick Morrissey i spissen.

«Critical Thinking» er et album som framhever Manic Street Preachers’ evne til å kombinere politisk ladete tekster med et alternativt, men moderne poprock-landskap som er relativt lett tilgjengelig. Bandet har klart å mikse funderinger med fengende melodier som inviterer lytterne til å konfrontere og analysere betraktninger både intellektuelt og emosjonelt. Om man virkelig har lyst til det, er noe helt annet. Uansett beholder Manic Street Preachers sitt karakteristiske DNA. «Critical Thinking» beviser derfor i korte trekk at The Manics holder fast ved oppskriften som har gjort dem til ett av Storbritannias mest gjenkjennbare rockeband, også i «moderne tider». Det er et smart trekk.