Elektronisk Etten

Sharon Van Etten har i mange år vært en særegen stemme innen det amerikanske alternativ-landskapet hvor folk og rock blandes. Med en fartstid på snart to tiår, har hun vist seg fra ulike sider uten å gi slipp på det grunnleggende singer-songwriter-fundamentet. Hun solodebuterte i 2009, og har med singler som «One Day» og «Every Time The Sun Comes Up», fra solide albumer som kom ut for over ti år siden, holdt en stødig kurs mot et stadig mer voluminøst lydbilde. De seneste platene «Remind Me Tomorrow» og «We’ve Been Going About This All Wrong», og nå «Sharon Van Etten & The Attachment Theory» har alle tiltakende bruk av synth-tepper som gir den ekspansive lyden. Artisten fra New Jersey er en musiker som både tør å vise sårbarhet og samtidig berøre komplekse temaer som kjærlighet, tap og selvrefleksjon. I 2025 tar hun dog et radikalt steg, og debuterer på en måte på nytt som frontfigur for det nyskapte bandet Sharon Van Etten & The Attachment Theory.

Dette selvtitulerte albumet markerer et vendepunkt i Van Ettens artistiske utvikling. Hun har alltid hatt stor kontroll over musikken sin, men i dette prosjektet åpner hun altså for et mer kollektivt samarbeid. Prosessen begynte med en enkel forespørsel til bandet om å bare jamme litt, noe hun visstnok aldri hadde gjort før. Dette uventede grepet førte til en kreativitetsbølge og resulterte i to av låtene «I Can’t Imagine (Why You Feel This Way)» og «Southern Life (What It Must Be Like)» før flere kom til. Samarbeidsformen har vært avgjørende for den eksperimentelle lyden, og overraskende nok er det sågar strømninger av både goth og post-punk her.

Åpningssporet «Live Forever» er selvsagt ikke en cover av Oasis, men om man hører de gjennomgående linjene «Who wants to live forever?» vil nok assosiasjonene snarere helle mot Queens låt fra 1986. På en måte er det teksten som er driveren i dette tankesettet, men musikalsk er det faktisk ikke så langt unna synth-landskapene som preget midten av 80-tallet heller. Og det fortsetter med elektronisk innpakning og rytmer som kan minne om Arcade Fire i «Afterlife». Dette er sterk historie om en bekjent av bandet som, etter lengre tids sykdom, til slutt måtte gi tapt. Her utforskes spørsmålet om hva som skjer etter døden; vil de møtes igjen? Tematikken blir på et vis løftet av bandets omfangsrike lyd samtidig som Van Etten stiller eksistensielle spørsmål om livets forgjengelighet.

Sharon Van Ettens vokal er mer eterisk enn tidligere, og på svevende «Trouble» høres det ganske godt. Her kjennes det nærmest som hun sniker seg inn på 80-tallsdomenet til typiske 4AD-artister. At hun har løsrevet seg noe fra det trygge og velkjente for å utforske noe mer åpent og eksperimentelt, er et spennende grep, men likevel føles ti låter nesten litt for mye. Sporet «Somethin’ Ain’t Right» gir en følelse av lett bassete post-punk, en slik låt som aldri ville blitt en ordentlig hit, men som fansen ville trykket til sitt bryst. Avslutningen «I Want You Here» er stilig, og mon tro om ikke den godeste amerikaneren har skjelt litt over dammen mot England, for her føles det nesten som en viss Florence Welch har vært innom London-studioet The Church, hvor skiva er spilt inn.

Innledningsvis ble jamming og bandmedlemmer nevnt, og disse har vært sentrale for denne nye lyden. Trommeslager Jorge Balbi og bassist Devra Hoff gir tydelige rytmiske føringer, og Teeny Lieberson, på tangenter og vokal, tilfører en slags sakral stemning. Den italienske produsenten Marta Salogni, som også har jobbet med artister som Björk, Goldfrapp, Porridge Radio og Depeche Mode, har åpenbart skapt en god balanse mellom bandets individuelle personligheter.

Med «Sharon Van Etten & The Attachment Theory» har hovedpersonen selv regissert et album som både er mørkt og annerledes, men like fullt tilgjengelig nok; i alle fall om man anser Sharon Van Ettens musikk som tilgjengelig, for det er det nemlig ikke alle som gjør. Her hentes uansett inspirasjon fra 80-tallets ulike post-punk-bevegelser, så om du kjenner det rykker i referanserefleksen når synth, bass og trommer infiltrerer lydbildet er det nok en grunn til det. Dette er et stykke unna Siouxsie And The Banshees, New Order, Blondie og Talking Heads, men hør gjerne på «Indio», så får du en ordentlig fin opplevelse, som Stereolab på sitt beste. Den låta oppsummerer muligens intensjonen med en stil som skiller seg ganske mye fra Sharon Van Ettens tidligere akustiske arbeid.

Foto: Playground Norge