Jordnær visjonær

Bonnie «Prince» Billy, eller Will Oldham som han egentlig heter, har med sin solide låtskriving beveget seg i grenselandet mellom lo-fi, freak folk, indie-folk og alternativ country. Oldhams musikk navigerer mellom det enkle og komplekse, samtidig som tekstene hans graver i menneskets følelsesliv; fra hverdagens små lysglimt til livets tyngre stunder. Oldhams karriere, som strekker seg over tre tiår, har resultert i en imponerende katalog. Under navnet Bonnie «Prince» Billy alene, har han gitt ut et tosifret antall studioalbum. I tillegg har han flere utgivelser både under reelt navn og andre pseudonymer som Palace Brothers og Palace Music. Med såpass mange artistiske variabler får det røffe anslaget opp mot tretti utgivelser siden oppstarten være plausibelt nok. Bonnie «Prince» Billy er ofte blitt sammenliknet med artister som deler hans evne til å veve melankoli og håp inn i musikken. Blant disse kan Kurt Wagner i Lambchop, Jeff Tweedy fra Wilco, Kevin Morby, Jim O’Rourke og Bill Callahan, også kjent som Smog, nevnes. Samtlige mestrer poetisk låtskriving og minimalistiske arrangementer. Oldhams musikk kan også assosieres med artister som Iron & Wine og Gillian Welch, som begge trekker godt på amerikanske singer-songwriter-tradisjoner.

«The Purple Bird» markerer et nytt kapittel i denne omfattende diskografien. Skiva består av tolv låter og innledes med litt country-folk. «Turn To Dust (Rolling On)» gjør altså som den signaliserte country-vinklingen tilsa, der en varm country-preget melodi kombineres med indie-folk. Deretter følger «London May» hvor instrumentalpartiene til forveksling minner om temaer som Arctic Monkeys har på sitt siste album, «The Car». Utover dette viser Will Oldham seg på sedvanlig måte hvor smektende indie-folk elegant kryper inn i øret før et stilskifte skjer. Da dukker bluegrass-banjoen (eller er det mandolin?), fela og steelgitarene opp på «Tonight With The Dogs I’m Sleeping» og «The Water’s Fine». Her slår altså Nashville-lyden definitivt inn. Og det skal komme flere låter og bidragsytere som passer inn i Nashville-sfæren. Blant dem er country-artisten John Anderson som synger på låta «Downstream» og Tim O’Brien som også har country, folk, bluegrass i blodet. Det høres svært godt på «Our Home», og begge disse låtene er ganske gode. Derimot framstår «Guns Are For Cowards» nærmest som en ompa-basert drikkevise for et omreisende tivoli-ensemble på 1930-tallet i USA hvor karusellen har hengt seg opp. Låttittelen trenger man ikke være uenig i, men det musikalske arrangementet er til å klø av.

Høydepunktene på «The Purple Bird» er stort sett låtene som ikke er dyppet dypt i country-brønnen. I tillegg til nevnte «London May», tryller Oldham fram noen ordentlig fine låter med «Boise, Idaho», «New Water» og «Sometimes It’s Hard To Breathe». Og takk for det. Denne lille serien av rolige godlåter toppes med vakre «Is My Living In Vain» og søte «One Of These Days (I’m Gonna Spend The Whole Night With You)». Hele dette prosjektet vitner om et sterkt samarbeid mellom Will Oldham og produsentkompisen David «Ferg» Ferguson. Han er en anerkjent figur i musikkindustrien, og har blant annet jobbet med størrelser som Johnny Cash, John Prine og Sturgill Simpson. Albumets tittel, «The Purple Bird», har forresten sitt utspring fra en tegning Ferguson laget som barn. Illustratøren Lori Damiano utarbeidet coverdesignet til skiva basert på denne nostalgiske detaljen. Unge Ferguson forutså nok ikke den gang at skoleoppgaven «The Purple Bird» en dag skulle visualisere samarbeidsprosjektet med en musikerkompis flere tiår senere. Akkurat det gir jo albumet en ekstra sjarmerende dimensjon.

Dynamikken mellom Will Oldham og David Ferguson bygger på mer enn to tiår med vennskap og felles opplevelser. Oldham beskriver Ferguson som «en episk musikalsk kraft» og en «kjær venn«, og sier at albumet er resultatet av ulike livserfaringer som formidles gjennom musikalske fortellinger. Av et slikt vennskap blir det gjerne musikk som treffer dem selv når de vandrer sammen eller på separate stier. Det beste er vel at dette er treffende for en mengde lyttere også. Flere ressurser enn Ferguson har selvsagt bidratt på «The Purple Bird». Studioøktene inkluderte musikere som Stuart Duncan på fiolin, Russ Pahl på elektriske strenger, Pat McLaughlin på akustiske strenger, bassist Steve Mackey og trommeslager Fred Eltringham. Denne kollektive innsatsen har fått fram Oldhams særegne stil samtidig som nye elementer er flettet inn i lydbildet.

«The Purple Bird» viser først og fremst at Will Oldhams samarbeid med David Ferguson fungerer mer enn godt nok, og sammen med ovennevnte musikere, og enda noen til, har de skapt et album som forener Nashvilles tradisjoner med Oldhams egen stil. Resultatet er et verk som, tross de musikalske relasjonene, likevel utfordrer sjangergrensene på et vis. Det vil si at skillet mellom indie-folk og alt-country (og enda mer country) vises ganske tydelig. Mellom dem er det dog brobyggende elementer som krydrer lett i begge hovedretninger. Med denne tilnærmingen bekrefter Will Oldham uansett at artistnavnet Bonnie «Prince» Billy fortsatt kan regnes med. Påstanden er i alle fall gjeldende om man trives med lyden fra en visjonær musiker som setter amerikanske røtter og folkrock i høysetet.

Photo: David Kasnic