Kule kontraster

De skotske post-rockerne fra Glasgow, har siden oppstarten i 1995 fascinert lyttere med sine merkverdige og atmosfæriske komposisjoner. Bandets musikk balanserer ofte mellom støyende, gitarbaserte crescendoer og rolige, melodiøse partier som trekker lytterne inn i et slags filmatisk univers. Medlemmene Stuart Braithwaite, Dominic Aitchison og Martin Bulloch startet denne musikalske reisen, og med tretti år på scenen er Mogwai godt etablert innen post-rock-sjangeren. Selv om bandet spøkefullt har hevdet at de opprinnelig ville finne et kulere navn enn Mogwai, der inspirasjonen er de små skapningene i filmen Gremlins, er det dette som fremdeles gjelder. På den annen side kan bandet trøste seg med at mogwai visstnok betyr ond ånd eller djevel på kantonesisk, så da gir i alle fall navnet en dunklere og mer mystisk mening siden musikken ofte preges av mørk stemning.

En annen interessant side ved Mogwai er deres arbeid med filmmusikk. De har blant annet komponert lydspor til den franske dramaserien «Les Revenants» og til dokumentaren om fotballspilleren Zinedine Zidane, «Zidane: A 21st Century Portrait», samt filmen «The Fountain» av Darren Aronofsky. Mogwai mestrer å skape svevende lydlandskaper, og deres musikk kjennetegnes av innovative effekter som tidvis skaper en meditativ følelse. Fra deres første anerkjente album «Mogwai Young Team» via «Happy Songs For Happy People» til «Rave Tapes», og nå nylig «The Bad Fire», har de kontinuerlig utviklet seg samtidig som den særegne stilen er rimelig godt forankret.

Mogwais ellevte studioalbum, «The Bad Fire», ble spilt inn i Chem19 Studios i Blantyre, Skottland. Innspillingen ble ledet av produsenten John Congleton, og igjen viser bandet fin bruk av signaturstilen med god balanse mellom kortere og lengre låtstrukturer. Her er fortsatt lydtepper med sveve-synth i kombinasjon med de eksperimentelle røttene. Eksempelvis er «Hi Chaos» et uttrykk for denne balansen med sitt beherskete tempo og kontrollerte gitarstøy, noe som gir et friskt og samtidig kjent uttrykk. Albumtittelen har også en dypere mening. «The Bad Fire» er et gammelt skotsk uttrykk for helvete og reflekterer blant annet de vanskelige tidene bandet har gjennomgått. Spesielt er keyboardist Barry Burns’ familie blitt påvirket, da hans datter har hatt alvorlige medisinske utfordringer. Selv om tittelen «The Bad Fire» synes å være en metafor for vanskelige opplevelser, kan den underlig nok også tolkes som et framtvunget og inderlig håp i alt det dystre.

Tross disse mørke temaene formidles altså lysglimt gjennom kontrastfylte lydbilder, og skiva åpner veldig bra med «God Gets You Back». Selv om denne er en av fire låter med varighet over seks minutter, oppleves den ikke som spesielt lang. Det er muligens nettopp det som er trikset til Mogwai. De lager ofte lange instrumentale låter, eller låter med lange instrumentale partier, men om man knekker lyttekoden, fungerer musikken deres aldeles utmerket. Mogwai har alltid vært kjent for sin kreativitet, ikke bare i musikken, men også i låttitlene. Disse har en tendens til å vekke nysgjerrighet og får lytterne til å lure på historiene bak navnene. Mange av dem lar seg ikke alltid tolke da tekstene i stor grad er ikke-eksisterende. Så, til alle som synes et slikt musikalsk uttrykk virker spennende, er det bare å lytte seg gjennom hele «The Bad Fire», uten forventninger om at en landeplage av en hitsingle skal dukke opp. Like fullt har bandet en egen evne til å opprettholde en eksperimentell tilnærming som sikrer at lytterne blir tatt med på en reise fra passe kaotisk støy til roligere passasjer som er tilfredsstillende nok.

Når dette er sagt starter den kule singelen «Fanzine Made Of Flesh» med de typiske riffene som alternativ-rockere gjerne benytter seg av, og håpet om at en vokal skal snike seg inn i den musikalske teksturen stiger, og jaggu. En umiddelbar følelse av The Stone Roses og Slowdive melder seg, og toppet med noen gamle Teenage Fanclub-aktige greier i harmoniene med litt synth-blinking i bakgrunnen, er denne låta riktig så trivelig. På «Pale Vegan Hip Pain» er Mogwai tilbake på instrumentalsporet igjen. Mogwai er sine egne herrer, men en parallell til Slowdive kan nok dras her også. Oppsummert består «The Bad Fire», nær sagt som vanlig, hovedsakelig av instrumentalmusikk hvor filmatiske sekvenser tvinger seg fram, samt en og annen låt hvor de vokale innslagene faktisk er på plass. Musikkopplevelsen her er med andre ord relativt kontrastfylt, men det er akkurat slik Mogwai skal operere. Derfor er denne skiva absolutt innafor.