California-crooneren

Chris Isaak fra California har utgitt et tosifret antall studioalbum som hovedsakelig mikser rockabilly, country, soul, surf og god gammeldags rock-n-roll. For førti år siden debuterte han med «Silvertone», og selv om denne ble omtalt i positive ordlag av kritikerne, klarte han ikke å overbevise massene. Åpningssporet «Dancin’» ga en forsmak på hva Isaak hadde å tilby, men det var den selvtitulerte oppfølgeren som gjorde at det så smått begynte å røre på seg utover de snevre musikknerdenes domene. Med dette albumet forsøkte Isaak å raffinere stilen ved å vende seg mot en mer elegant soul-lyd, men det er ikke akkurat den sjangeren du tenker først på når du hører denne skiva. Det er kun soulens grunnelementer som berøres, og disse dynkes igjen i alt mulig annet fra den erkeamerikanske musikkfloraen. Selv om heller ikke dette albumet ble en kommersiell braksuksess, fikk det like fullt grei oppmerksomhet, særlig i Europa hvor en låt som «Blue Hotel» faktisk slo brukbart an litt utpå 90-tallet.

Albumet ble produsert av Erik Jacobsen og spilt inn i 1986, og dette var første gang hele backingbandet til Isaak var på plass. Musikerne var gitaristen James Calvin Wilsey, bassisten Rowland Salley og trommeslageren Kenney Dale Johnson, som alle bidro til det rike og melankolske uttrykket Isaak er kjent for. Det er fort gjort å få assosiasjoner til både Roy Orbisons smørstemme og Elvis Presleys rockabilly/crooner-pregete framtoning. Selv sveisen på coveret kan minne om sistnevnte. Men der stopper også likhetene. Chris Isaaks arrangementer inneholder ofte lyden av melankolsk surf– og slide-, og steelgitar som kan oppleves som forførende når tempoet senkes. Isaaks sårbare, og tidvis smådesperate vokal omkranset av disse gitarene gir lydbildet et herlig og litt forvirrende særpreg. Låter som «You Owe Me Some Kind Of Love» og coverversjonen av The Yardbirds’ klassiker «Heart Full Of Soul» fra 1965 står sammen med ovennevnte «Blue Hotel» for signaturen på skiva. Denne versjonen av «Heart Full Of Soul» er dog mer drømmende enn originalen, der Isaaks karakteristiske crooner-stil gir låta ny tekstur.

Med «Lie To Me» viser Isaak sin evne til å formidle komplekse følelser gjennom et minimalistisk, men svært effektivt musikalsk uttrykk. Tekstene utforsker kjærlighetens utfordringer og selvbedragets natur, og kombinert med James Calvin Wilseys gitararbeid, blir stemningen både intens og følelsesladd. Gitarspillet, ofte preget av en Fender Stratocaster med tung romklang-effekt, er med på å gi albumet en tidløs og filmatisk kvalitet. Synes du forresten denne låta minner litt om en annen kjent Isaak-låt? Joda, det er lett å dra paralleller til singelen «Wicked Game» fra hans tredje album, «Heart Shaped World», som kom i 1989. Det var jo med nettopp denne Chris Isaak fikk sitt definitive gjennombrudd. Låta ble en topp 10-hit i UK, USA og Canada i 1991 etter å ha blitt brukt i David Lynch sin film «Wild At Heart», og siden den gang er den blitt betraktet som en av Isaaks absolutte signaturlåter.

En annen godbit på Isaaks andrealbum er «Fade Away», og da er omtrent halvparten av albumet unnagjort. Det er nok også denne første delen som er den beste, men blandingen av sump-rock og country skal ikke underspilles når «Wild Love», «This Love Will Last», You Took My Heart», «Cryin’» og «Lovers Game» kommer på løpende bånd med ganske så forskjellige uttrykk. Den røde tråden er der selvfølgelig, det vil si; helt til den merkelige ørkenfølelsen møter Hawaii på avsluttende «Waiting For The Rain To Fall». Dette amerikanske virvaret av sjangere og undersjangere av ganske ulike hjerte- og smertestemninger er passe godt rørt sammen i Chris Isaaks melankoligryte. Grunnet et hagleskudd av retro-referanser med kraftig rekyl, er hans musikkstil ofte sammenliknet med tidligere rockelegender, men han tilfører samtidig noe helt eget. Hans distinkte vokalstil og hans evne til å blande sjangere har gjort ham til en viss musikalsk størrelse selv om det begynner å bli en del år siden han leverte noe som var å rope ordentlig hurra for. Uansett ble «Chris Isaak»-albumet fra det herrens år 1987 startskuddet for senere suksess. Så får vi se om hans evne til å blande nostalgi med moderne produksjon gir resultater en gang i framtiden. Hvis han gidder, da.